Spis det sjøl, banet mett, sa han. Det var en blanding av omsorg og markering i stemmen. Han er jo tross alt eldre enn meg. Og kjenner seg sjøl best.
Jeg hadde prakka på han brødskiva mi, og nå også to nyinnkjøpte boller, for ikke å snakke om Farrisen med limesmak. Inni hodet mitt var det barmhjertighet og nestekjærlighet på sitt beste. Jeg tilhører middelklassen med universitetsutdannelse, og har innabords en haug med politisk korrekte meninger og holdninger. Men jeg har skjønt at skrivebordsteologi og teoretisk nestekjærlighet kommer man ikke så langt med, når det kommer til stykket.
Det sies at det er laaaangt fra Bud til Løvebakken. Men det kan være mye lengre mellom to naboer i Urtegata i Oslo, eller to personer på samme benk på togstasjonen i Trondheim, som begge vil hjem til jul.
Jeg hadde tatt Kystekspressen fra Møre og venta på toget hjem. Hjem til mor og far og alle de herlige søsknene mine, for ikke å snakke om selve gullgutten. Fireåringen (fire og et halvt, takk!), som er hovedårsaken til at tante reiser fra mannen i jula. Så jeg gledet meg vilt til Benjamin-kvalitets tid og lot meg atter en gang imponere av Roger Waters. Ipod er et must på reise. Førti minutter med venting til toget kommer. Jeg tar opp nistepakka fra svigermor. Snart hjemme. Snart.
Å ja, så du sett å spis, sier han. Han kommer mot meg. En mann på pappas alder. Han har kurs for det ledige setet ved siden av meg. Han lukter en natt på fylla, eller for så vidt etter flere netter. Han ser rett på meg og setter seg. Ja, vil du ha, sier jeg og rekker brødskiva mot han. Neida, sier han. Jo da, sier jeg. Neida. Jo da. Ok da, sier han til slutt. Tar i mot brødskiva og legger den ved siden av seg.
Han hadde sovet ute i natt. Jeg tilbød meg å fikse kaffe til han. Neida, det ville han ikke ha. Ble for mye nerver av sånt. Jeg bekymret meg for om han hadde fått varmen i seg. Det er jo en kald årstid. Ja, han var på vei hjem til jul. Skulle pynte juletreet. Men det var så trasig. Begge foreldrene døde for to år siden, og han savnet dem. Vi var så nære, sa han. Så nære. Han blir blank i øynene.
Og forteller at de døde med to måneders mellomrom
Og jeg føler meg beæret som får vite dette.
Om jeg kunne gjette hvor gammel var han? Ja hvor gammel er du forresten? Jo da, jeg er 29. Han stiller meg spørsmålet to ganger. Jeg svarer to ganger. Jeg gjetter hvor gammel han er en gang. Han ser ut som på pappa sin alder. Jo da det var riktig det. Nesten på dagen faktisk. Han er sommerbarn han også.
Æ koinna verri far din, flire han.
Han trenger litt penger for å komme hjem. Bor jo fire mil sør for Trondheim. Jada, han burde egentlig ikke dratt til byen i det store hele, sa han, men gjort var nå en gang gjort. Jeg stikker i han det jeg har igjen av småpenger. Og tar en tur på Narvesen, kjøper Farris og tre boller. Farrisen prakker jeg på han. Det er jo lurt med litt veske. Jo da, men det er jo best med øl. Jada, sa jeg, men de har ikke øl på Narvesen. Han smaker på. Men bolle da? Nei, så han. Jo sa jeg. Spis det sjøl, banet mett, svarte han. Og den Farrisen kan du bare ta selv, jeg har ikke noen sykdommer eller noe. Så rekker han meg Farrisen. Bestemt. Jeg setter den mellom oss. Like bestemt.
Jeg spiser to, men lar den siste bollen og Farrisen stå igjen når jeg går til toget. Jeg trenger de jo ikke.
Det slår meg at det ofte er langt mellom lære og det faktiske liv. Langt mellom kirke- og universitetsidyllen til den harde barske virkeligheten. Ingen av oss har startet livet med to tomme hender. Vi er gitt et liv. Gitt noen rammer for hvordan livet skal utarte seg. Her i landet hadde vi fisken, og fikk oljen. Ingen av delene er noen selvfølge.
Jeg har kommet til en konklusjon at det er tilfeldig at Gud skapte meg inn i denne familien, inn i dette urfolket, inn i denne verdensdelen og inn i dette landet. Det kan høres brutalt ut. Og strider i mot det jeg lærte som barn, nemlig at jeg var ment for denne familien og at det er en plan bak hele.
Det motsatte er mer brutalt. Om Gud mente jeg skulle til denne familien. Hvorfor skulle da Gud mene at et annet barn skulle fødes i en slum og så bli foreldreløs og måtte leve på gata? Hvorfor skulle Gud gi meg privilegier og ikke andre?
Du, har du telefon? Ja sier jeg. Sjå på dein her, dein e fin og nestn ny. Vil du kjøp dein? Æ trøng pæng, sjø. Jeg sier at beklager, jeg har jo en som er bra nok. Han gir seg ikke så lett. Men jeg kan være steil jeg også. Men kain æ få numret dett? Så kain vi jo kanskje renges? Jeg liker ikke slike spørsmål av vilt fremmede, men gir han feil nummer.
Det stikker i meg. Dette er jo ikke bra. Enn å oppføre seg slik mot andre mennesker. Jeg kunne jo heller sagt at jeg ikke ville han skulle ha telefonnumret mitt, men jeg er alt alt for feig. Hvilket menneskesyn er dette i praksis? Hvilken nestekjærlighet er dette? Jeg angrer, og gir han det riktige numret. Sier at det er bedre om han ringer dette nummer, og er enda mer feig og sier ikke at jeg løy om det. Han retter numret, og jeg får hans.
De`e jo trivele å seinn ei julhælsing, sier han.
Så fikk jeg juleklem og julefred. Fra en snill man med totalt andre livserfaringer og kanskje også andre livsbetingelser enn meg. Men som også bærer på savn nå i jula. Jeg haster med all bagasjen til toget, og tenker på at vi er for lite flinke til å se hverandre bak det skallet som kroppen kan være. Noen mennesker gjør inntrykk.
Mens toget tøffer nordover i Trøndelagen, ønsker jeg mannen på togstasjonen julefred. Mens Rachmaninov spilles intenst i ørene mine, tenker jeg på en søndag i ettermiddag for noen år siden. Det var i Oslo i sommersol. Jeg var veldig lei meg, og satt ved en fontene i Oslo og gråt.
advent er ventetid. ventetid på en høytid som for mange er fest og glede, men for andre er full av sorg og savn. sorg og savn etter noen man har mista, og som man aller helst skulle hatt i lag med seg. nå snart er det jul igjen, og mange møter den med sorg; noen for første gang, noen for andre, noen bærer kanskje på savn hele livet.
men det er mye man kan vente på- ikke bare jul.
ventetid i mars 2007:
til morfar
vi venter du og jeg nå i natta i hver vår seng men det er mange mil mellom oss
men vi venter i lag alikevel
vi venter på døden som kommer snart og henter deg hjem
du er i hjertet mitt jeg er i hjertet ditt
tiden går så langsomt fru død lar vente på seg det er jeg litt glad for fordi jeg vil egentlig ha deg her litt lenger
du sover kanskje nå kanskje drømmer du kanskje om mormor du vet- hun venter jo på deg jeg tror hun gleder seg til du kommer jeg hun synes nok ventetida er lang hun også som vi men hun gleder seg nok
vi gråter
jeg har så lyst å holde deg i hendene stryke deg på panna og smile til deg jeg får sende smilene til deg gjennom tankene
når du kommer til himmelen synes jeg du skal danse en gladdans mormor bli nok glad du må klemme henne fra meg og si at hun har vært savnet og savnes hver eneste dag hver eneste time minutt sekund
du må fortelle henne at jeg har savnet henne i voksenlivet mitt
men det har jo gått bra da vi har jo klart oss det gikk jo bra tross alt men det har til tider vært veldig vanskelig
det er rart med livet morfar men enda rarere med døden mamma sier du er klar for å dø det synes jeg er rart er du virkelig det? kan noen noengang bli klar for å dø?
men det er godt at du er klar det er godt å vite at det er det du vil
så nå venter vi du og jeg
på døden det er litt godt å vente på den men kanskje venter døden av og til på oss også? på at vi skal bli klare
det er mye man skulle sagt når man venter men av og til er det bare fint å være stille kjenne hjertet slå kjenne på livet kjenne på sårbarheten
kjenne på kjærligheten
kjenne på stillheten
mens vi venter
men nå skal jeg være stille morfar slik at du får drømme i fred
Jeg er altså inne i min fjerde måned som prestefrue, og jeg synes det går aldeles strålende. Jeg har fortsatt ikke bakt en eneste kake, men er desto bedre på å bake brød, og ikke minst fjerne daue mus fra kjelleren for så å sette opp nye feller.
Jeg har ikke merket noen forventninger til prestefruerollen, men heller en del forestillinger. Jeg har fått spørsmål fra noen slektninger om jeg har sånn selskap. Slekta vår er ikke så vant med prestefruer, og forsåvidt ikke prester heller, så dette er noe helt nytt. Neeeei, nølte jeg, jeg har vel ikke hatt noe selskap, og så funderte jeg på hvilket selskap jeg liksom burde ha. Jeg er i grunn ikke helt sikker. Folk som kommer innom skal nu få en kopp te, eventuelt kaffe, uansett selskap eller ikke. Jeg er jo dog best på te, og mye prat.
Joda, kanskje prestefruen skal holde oversikt over husets gjøren og laden, eller aller helst hva vi beboere burde gjort i huset. Presteboligen må jo være i respektabel stand selv om vi har bestemt oss for å ikke overdrive vaskinga. Nå er den adventspyntet, og stjernelysene mine henger så fint i den åpningen mellom to av stuene, og vi har tent to av lysene i adventsstaken. Noen tradisjoner er fine. Det lyser liksom tradisjon ut av selve ordet "prestegård". Er det tradisjon å hente alle møblene fra loppemarked og finn.no mon tro?
- E du præstfru? Å ja, æ tænkt itj det. Du ser liksom ikke ut som ei præstfru? Jeg smiler og nikker, usikker på om det er et kompliment eller ikke.
Jeg bestemte meg for ikke å prestentere meg som prestefrue da jeg flyttet hit. Jeg er jo først og fremst Kirsti, og ikke visste nu jeg hvordan man skulle være prestefrue. Men uansett så kommer det fram. Og sier ikke jeg det så sier andre det. Koret mitt fikk en dag to nye medlemmer, og vi andre prestenterte oss for dem, og jeg fortalte hvem jeg var og hva jeg gjorde, men ikke hvem jeg var gift med. I det jeg lukka munnen så kom det i kor fra de andre: Ja, og så e ho præstfrua!
Det var fint. Presten er jo veldig bra da, så jeg er veldig heldig som får være prestefrua hans.
Dessuten er det veldig enkelt å være prestefrue. Det er bare å være Kirsti. Og det kan jeg, for det har jeg vært i mange år allerede.
Tatere føler seg diskriminert. Loven sier at barn av taterfamilier som omplasseres i fosterhjem skal plasseres i hjem med samme kulturbakgrunn som de selv kommer fra. Det skjer ikke. Dessverre er dette en velkjent problematikk for samer også.
Det er trist at det skal være slik i dagens Norge.
- Barn fra taterfamilier havner i norske familier. Da mister de muligheten til å lære egen kultur og identitet, sier Monika Karlsen.
Dette høres så kjent så kjent ut!
- Dessuten er krava for å bli fosterfamilie at du gir opp taterkulturen, sier Lennart, og da er jo hele vitsen borte.
Sametinget har fått mye skryt for at det har like mange kvinner og menn blant representantene. Det betyr ikke at Sametinget automatisk er likestilt, men det er en annen diskusjon. Det er ingen selvfølge med jevn kjønnsrepresentasjon, og slettes ikke at det også er unge representanter. Takket være bevisst strategi fra (blant annet) NSR fikk vi det til!
Denne perioden er det bra ungdomsrepresentasjon, men bare jenter. Ingen gutter! Det må vi gjøre noe med. Vi trenger unge menn/gutter på Sametinget! Hvordan skal vi få det til? Under likestillingsdebatten oppfordret Aili kvinner til å ta gjenvalg. Det viser seg nemlig at kvinner gir seg lettere i politikken enn menn.
Skal vi kvinner vike for å få unge menn inn på Sametinget? Da risikerer vi jo å få for få kvinner inn. Det er jo ikke det vi vil. Så jeg tok replikk på Aili og oppfordret "godt voksne menn til å vurdere å gi sin plass til unge menn".
Mandagslivet er heldigvis et rolig liv. Med litt tid til ettertanke og fordøying av de siste dagers hendelser...
En (trenings?)tur på Guleberget gjorde susen, solnedgangen her i Buaværet må jo være verdens vakreste! Jada, jeg trente forrige uke også, på hotellet i Karasjok, men bare en gang. Neste gang skal jeg høre på Nanna når hun maser om enda mer trening. Det er bare det at badsstua er så mye mer fristende.
Akk ja, polemikken på Sametinget må jo noen studere snart. Jeg kan godt være informant. Visepresident Balto mener at Arbeiderpartiet har fremmet dobbelt så mange saker på et år, som NSR har gjort på to. Jaha, hvor er de sakene blitt av? Det er kanskje en del av den (manglende) åpenheten de påstår at de har. Jada, også sa president Olli at det ikke skal være noe tvil om at når rådet sier de skal jobbe raskt, godt og grundig med saker, så skal de det. Vel det er jo bare synd vi må sende så mange saker tilbake til dem. De har ikke akkurat imponert.
Åpenhet eller ei: noen er mest redd for krig i Finnmark. Finnmarkslistas representant på Sametinget er redd et urfolksvederlag øker konfliktnivået i Finnmark. Jaja, det utspillet blir noe komisk når man leser om virkelige kriger andre steder i verden. Vel, nevnte representant har jo en gang hentydet at Sametinget er et diktatur.
Polemikken går sin gang. Men kyrkja i Bud består. I går var det lysmesse med en stappfull kirke, fine konfirmanter, trivelige folk, og NRK og det hele. Javisst syns jeg presten er veldig sjarmerende. Men i går var jeg enda mer fasinert av de fine og flinke konfirmantene våre, ja også lille Fredrik da- som viser seg å være familiens nye trommeslager.
Innlegg
