Julefred

Spis det sjøl, banet mett, sa han. Det var en blanding av omsorg og markering i stemmen. Han er jo tross alt eldre enn meg. Og kjenner seg sjøl best.

Jeg hadde prakka på han brødskiva mi, og nå også to nyinnkjøpte boller, for ikke å snakke om Farrisen med limesmak. Inni hodet mitt var det barmhjertighet og nestekjærlighet på sitt beste. Jeg tilhører middelklassen med universitetsutdannelse, og har innabords en haug med politisk korrekte meninger og holdninger. Men jeg har skjønt at skrivebordsteologi og teoretisk nestekjærlighet kommer man ikke så langt med, når det kommer til stykket.

Det sies at det er laaaangt fra Bud til Løvebakken. Men det kan være mye lengre mellom to naboer i Urtegata i Oslo, eller to personer på samme benk på togstasjonen i Trondheim, som begge vil hjem til jul.

Jeg hadde tatt Kystekspressen fra Møre og venta på toget hjem. Hjem til mor og far og alle de herlige søsknene mine, for ikke å snakke om selve gullgutten. Fireåringen (fire og et halvt, takk!), som er hovedårsaken til at tante reiser fra mannen i jula. Så jeg gledet meg vilt til Benjamin-kvalitets tid og lot meg atter en gang imponere av Roger Waters. Ipod er et must på reise. Førti minutter med venting til toget kommer. Jeg tar opp nistepakka fra svigermor. Snart hjemme. Snart.

Å ja, så du sett å spis, sier han. Han kommer mot meg. En mann på pappas alder. Han har kurs for det ledige setet ved siden av meg. Han lukter en natt på fylla, eller for så vidt etter flere netter. Han ser rett på meg og setter seg. Ja, vil du ha, sier jeg og rekker brødskiva mot han. Neida, sier han. Jo da, sier jeg. Neida. Jo da. Ok da, sier han til slutt. Tar i mot brødskiva og legger den ved siden av seg.

Han hadde sovet ute i natt. Jeg tilbød meg å fikse kaffe til han. Neida, det ville han ikke ha. Ble for mye nerver av sånt. Jeg bekymret meg for om han hadde fått varmen i seg. Det er jo en kald årstid. Ja, han var på vei hjem til jul. Skulle pynte juletreet. Men det var så trasig. Begge foreldrene døde for to år siden, og han savnet dem. Vi var så nære, sa han. Så nære. Han blir blank i øynene.

Og forteller at de døde med to måneders mellomrom

Og jeg føler meg beæret som får vite dette.

Om jeg kunne gjette hvor gammel var han? Ja hvor gammel er du forresten? Jo da, jeg er 29. Han stiller meg spørsmålet to ganger. Jeg svarer to ganger. Jeg gjetter hvor gammel han er en gang. Han ser ut som på pappa sin alder. Jo da det var riktig det. Nesten på dagen faktisk. Han er sommerbarn han også.

Æ koinna verri far din, flire han.

Han trenger litt penger for å komme hjem. Bor jo fire mil sør for Trondheim. Jada, han burde egentlig ikke dratt til byen i det store hele, sa han, men gjort var nå en gang gjort. Jeg stikker i han det jeg har igjen av småpenger. Og tar en tur på Narvesen, kjøper Farris og tre boller. Farrisen prakker jeg på han. Det er jo lurt med litt veske. Jo da, men det er jo best med øl. Jada, sa jeg, men de har ikke øl på Narvesen. Han smaker på. Men bolle da? Nei, så han. Jo sa jeg. Spis det sjøl, banet mett, svarte han. Og den Farrisen kan du bare ta selv, jeg har ikke noen sykdommer eller noe. Så rekker han meg Farrisen. Bestemt. Jeg setter den mellom oss. Like bestemt.

Jeg spiser to, men lar den siste bollen og Farrisen stå igjen når jeg går til toget. Jeg trenger de jo ikke.

Det slår meg at det ofte er langt mellom lære og det faktiske liv. Langt mellom kirke- og universitetsidyllen til den harde barske virkeligheten. Ingen av oss har startet livet med to tomme hender. Vi er gitt et liv. Gitt noen rammer for hvordan livet skal utarte seg. Her i landet hadde vi fisken, og fikk oljen. Ingen av delene er noen selvfølge.

Jeg har kommet til en konklusjon at det er tilfeldig at Gud skapte meg inn i denne familien, inn i dette urfolket, inn i denne verdensdelen og inn i dette landet. Det kan høres brutalt ut. Og strider i mot det jeg lærte som barn, nemlig at jeg var ment for denne familien og at det er en plan bak hele.

Det motsatte er mer brutalt. Om Gud mente jeg skulle til denne familien. Hvorfor skulle da Gud mene at et annet barn skulle fødes i en slum og så bli foreldreløs og måtte leve på gata? Hvorfor skulle Gud gi meg privilegier og ikke andre?

Du, har du telefon? Ja sier jeg. Sjå på dein her, dein e fin og nestn ny. Vil du kjøp dein? Æ trøng pæng, sjø. Jeg sier at beklager, jeg har jo en som er bra nok. Han gir seg ikke så lett. Men jeg kan være steil jeg også. Men kain æ få numret dett? Så kain vi jo kanskje renges? Jeg liker ikke slike spørsmål av vilt fremmede, men gir han feil nummer.

Det stikker i meg. Dette er jo ikke bra. Enn å oppføre seg slik mot andre mennesker. Jeg kunne jo heller sagt at jeg ikke ville han skulle ha telefonnumret mitt, men jeg er alt alt for feig. Hvilket menneskesyn er dette i praksis? Hvilken nestekjærlighet er dette? Jeg angrer, og gir han det riktige numret. Sier at det er bedre om han ringer dette nummer, og er enda mer feig og sier ikke at jeg løy om det. Han retter numret, og jeg får hans.

De`e jo trivele å seinn ei julhælsing, sier han.

Så fikk jeg juleklem og julefred. Fra en snill man med totalt andre livserfaringer og kanskje også andre livsbetingelser enn meg. Men som også bærer på savn nå i jula. Jeg haster med all bagasjen til toget, og tenker på at vi er for lite flinke til å se hverandre bak det skallet som kroppen kan være. Noen mennesker gjør inntrykk.

Mens toget tøffer nordover i Trøndelagen, ønsker jeg mannen på togstasjonen julefred. Mens Rachmaninov spilles intenst i ørene mine, tenker jeg på en søndag i ettermiddag for noen år siden. Det var i Oslo i sommersol. Jeg var veldig lei meg, og satt ved en fontene i Oslo og gråt.

En av byens uteliggere kom og tørket tårene mine.

Ønsker dere alle Julefred!