onsdag 18. mars 2009

Fellesskap

Vi peser opp bakken. Barnevogna med to unger i er tung. Bakken er enda tyngre. Joda, det burde være en lett match for oss. Den ene som har vokst opp med bratte fjell. Den andre som har gått milesvis på flukt.

Midt i bakken tar vi en pust- og vi ler litt. Begge mener kanskje at kondisen kunne vært bedre, men vi sier ikke noe- ikke om det. Vi forstår hverandre på en måte, selv om det eneste språket vi har felles er kroppsspråket.

Så fortsetter vi, drar vogna oppover bakken. Ungene ler. Vi går forbi store fine eneboliger med store fine hager. Jeg får assosiasjoner til barndommen- til villaen i hovedstaden, epletrærne og skattejakten med storebror i den store fine hagen. Hun forteller om det året de ikke hadde noe sted å bo, da hun og ungene sov ute i forskjellige parker.

Kan vi noen gang forstå hverandre? Sånn fullt og helt? Vi har i allefall totalt forskjellig forutsetning og utgangspunkt.Jeg, med mitt blonde lange hår. Med mitt middelklasseliv, med utdanning og jobb, og mulighet til å reise hvor jeg vil i hele verden. Hun, som nå håper på oppholdstillatelse og mulighet til å skape en stabil og trygg fremtid for sine barn.

Joda, riktignok har jeg vokst opp som minoritet i dette landet, ja en samejente som ikke engang fikk lære sitt eget språk. Men jeg slapp å se mine foreldre bli drept, og jeg slipper å kjempe for trygg fremtid for mine potensielle barn.

Jeg, som irriterte meg over manglende nyanser i hijab- debatten. Hun, ikledd hijab, som ikke fikk med seg den debatten. Ja, og hadde hun fått den med seg, så hadde hun kanskje syntes det var en merkelig og unødvendig debatt. Våre liv er som natt og dag. Det er historier jeg kan lytte til, men aldri helt forstå.

Men håp er fortsatt håp. Latter er latter. Gråt er Gråt. En kopp te er en kopp te. For oss begge.

2 kommentarer:

Sillyma sa...

Så sant, så sant...

Gratulerer med ny jobb, og gratulerer med bosetting!!

kirsti sa...

takk takk ;) å bosette folk er en fin jobb...