Da er jeg tilbake til virkeligheten...

... etter å ha lagt ut ulike statement i et par uker, levd i en liten UNPFII(United Nations Permanent Forum on Indigenous Issues) boble, møtt masse mennesker, fått mange mange inntrykk, og kommet tankefull og døgnvill hjem igjen, hvor jeg nå prøver å fordøye inntrykk, snu døgnet og få hverdagen til å bli "normal" igjen.

Det var fine og intense uker, som innimellom føltes noe kaotisk; i forsøk på å forstå et komplisert FN-system, organisere Youth Caucus, skriving av statement, frustrasjon over håpløse land, finne ut hvordan systemet faktisk funker og ikke minst kommunisering med den andre halvparten av WCC(World Council of Churches)- delegasjonen som ikke kunne engelsk, og jeg heller ikke spansk. Min ny- innkjøpte spanish phrasebook kom delvis til nytte og det var skrekkelig morsomt å prøve seg fram på et språk man overhodet ikke kan. Joda, jeg har da lært: hola hola gracias gracias...

Temaet var riktignok klimaendringer, men det som gjorde aller mest inntrykk på meg var menneskerettighetssituasjonen for urfolk, og da spesielt at unge urfolksaktivister blir sett på som terrorister. Dette tok vi opp i vårt statement on Human Rights, og var det temaet som raskt kom på banen da vi begynte å snakke om temaet. Noen mente at temaet klimaendringer er vel å bra, men det som er det mest kritiske punkt er menneskerettigheter, og de kunne fortelle om venner som fengsles fordi de snakker språket sitt offentlig, blogger, eller har søsken som aktivt kjemper for deres rettigheter.

Ja jeg er tilbake til virkeligheten, til min virkelighet, hvor jeg kan tale fritt og langt i fra sees på som terrorist. Det er vondt å vite at virkeligheten er totalt annerledes for mange andre urfolk...

I morgen reiser jeg på komitemøter på Sametinget for å diskutere hvordan noen millioner kroner skal brukes. Ja det er jo viktig det også.

Men for en kontrast.