Godt lesestoff !

Idag fant jeg NSR sin valgavis i postkassa mi! Jippi!

Jeg er ikke så overrasket over innholdet akkurat, men har gledet meg til å holde den i hånda. Jeg har jo vært med å jobbet den fram. Med på bildet mitt har jeg min låhtommuorra, og begynnelsen på vuoddaga. Det er mannsskoband om du ikke kjenner til begrepene.

På forsida er det så klart bilde av vår presidentkandidat Aili Keskitalo. Noen bedre enn henne finnes ikke!

Så nå er det bare å finne fram tekoppen og godstolen, og lese godt lesestoff! Fine bilder, og gode intervjuer av dyktige politikere. Dessuten er det noen punkter om hva vil jobbe for i hver krets.

OG selvfølgelig må du huske å stemme på NSR!

Jubilerier

Idag feirer jeg ett år som prestefrue, og nå begynner det virkelig å gå seg til.

Å feire er alltid stas. Man burde rett og slett feire oftere. Om ikke annet så kan man jo feire livet. Jeg er i jubileums-siget for tiden. Det er jo tross alt bare en og en halv uke siden jeg rundet de liksom magiske tredve. Så jeg synes jeg har god trening. Lage iskake har jeg til og med lært. Riktignok med mamma på telefonen. Ja, også var konditorlillesøster til stede første gang og fortalte meg alt jeg burde og ikke burde gjøre. Jeg tror jeg husker alt, det ser nå slik ut på kaka i alle fall.

Idag er det altså ett-års-jublerier som prestefrue. Ingen har fortsatt spurt meg om kakebaking, noe som nok har en naturlig forklaring. Men nå kan jeg altså stille med iskake. COME ON! Anyone; Just Call Me!

Hageprosjektet mitt vil jeg helst ikke snakke om. Men det trengs altså en del lettstelte busker og blomster i noen bed. Stauder heter det visst. Man kan visst også dra på staudefrieri hos folk man kjenner fortalte noen meg. Vel er jeg utadvent, men å be om en kopp te + en staude når jeg kommer på besøk, er litt for mye. Foreløpig.

Solsikkene mine er høye. Men de har fortsatt ingen blomst. Jeg lurer på om det egentlig er litt alarmerende. Men aller mest lurer jeg på om det virkelig kommer et ordentlig gresskar på gresskarblomsten min. Den BREIER seg i allefall ut. Gresskar hadde passet så fint til halloween. Ikke det at jeg tror det kommer noen unger og maser om snop. De må tross alt gå forbi en kirkegård for å komme til oss, og det er vel i skumleste laget på en sånn kveld.

Det er for øvrig fortsatt helt naturlig at jeg prestenteres som Præstfrua. Av andre altså. Eventuelt sier de at jeg er gift med presten i bygda De fremhever jo at de ikke legger noen prestefrue- forventninger og slikt på meg, når de presenterer meg som prestefrue, men de gjør det for at alle skal kunne vite hvem jeg er. Og vet en det, så må jo alle andre få samme informasjon. Ja, det er jo slikt det er andre steder også, for man skal jo plasseres i en eller annen slekt. Jeg synes ungene har den fineste definisjonen, nemlig kjæresten til Sindre.

Dessuten så passer bygda på meg. Noen for at jeg ikke skal ha for heftige danserytmer. Andre passer på andre for at de ikke skal si at jeg ikke skal ha for heftige danserytmer. Så jeg tror at prestefruerollen nettopp nå i en brytningsfase. Midt i mellom den moderne og den ikke fullt så moderne. Det er nesten sånn at det er på tide med en offentlig debatt hva en prestefrue er, og hvilke roller en prestefrue skal ha. En prestefruekollega lenger sør takket pent nei til å lede misjonsforeninga for eksempel. Mens jeg holder meg til sameforeninga.

Dessuten så må vi vel organisere oss- vi også. Nå har vi starta facebook-gruppe, og kanskje får vi gjennom noen prestefruekrav etter hvert. Jeg for min del kunne tenkt meg en gartner.

Kontrollert kreativitet

Fra Barnekunstustillinga på Sametinget mai 2009


- Nei, idag kan du ikke male som du vil, for idag skal du lære at rødt + gult = orange. Ja og for å få orange så må du blande rødt og gult selv. Men hva tror du rødt + blått blir da?

3.klassingen var storfornøyd med å ta på maleskjorta, og dessuten er det jo artig å se at fargene forandrer seg. Maling er jo alltid gøy, og 3. klassinger har heldigvis ikke lært det er noe som heter stygge bilder og stygge tegninger, fordi det ikke ligner på en prikk på et hus. Skolen er full av kunstnere, men blir kreativiteten for mye kontrollert?

Utfordringen var desto større da det ble siste time, og en gjeng litt slitne femteklassinger skulle prøve seg på samspill med forskjellige rytmeintrumenter. Eller rettere sagt; JEG skulle forsøke med samspill med en gjeng instrumentsugne femteklassinger.

Logikk og planlegging tar mye lærertid. For hvordan ha samspill når ikke hver elev kan ha ett instrument? Hvordan skal alle lære å spille på alle instrumentene? Hvordan skal hver enkelt få utvikle seg på sitt nivå? Hvordan være rettferdig? Det er virkelig en utfordring!

5. klassingene spilte bra. Men det kriblet i noen små barnekropper etter å spille vilt på instrumentene, improvisere og bare være små musikere. Uten at det måtte kontrolleres av en lærer.

Jeg drømmer om et stort lydtett musikkrom hvor vi kan sende ungene inn og de kan få leke seg med alle slags instrumenter.

Det er jo lov å drømme, ikke sant...?

Jåle- kirsti

Jeg er ikke så skrekkelig jålete av meg, i allefall ikke så lenge om gangen.

Nå har jeg omsider fikset litt på neglene. I det minste fått passe bra form på dem, for så å sette på en passe bra nøytral og spenstig neglelakk (for noen krav; skal være nøytral og spenstig på en gang!). Det siste er en tålmodighetsprøve for jeg klarer som regel ikke å sitte så stille så lenge at de tørker. Ikke fordi jeg er så energisk av meg og får gjort et par tusen ting på engang, som visse venninner. Men jeg hater å vente, og jeg er til tider svært utålmodig.

Det gikk ikke denne gangen heller, selvfølgelig. Et lite hakk i neglelakken- som vanlig. Men det får være for jeg skal heldigvis ikke i noe selskap nå med det første.

Forfengelig altså. Jeg som liksom prøver å holde være- som- jeg-er-og- ta- på-meg-klær-som-ligger- øverst - skapet - imagen. Men det varer som regel ikke så lenge. Hvor ofte går jeg uten sminke for eksempel?

Da jeg var yngre var sommeren til tider et slit. For jeg ville også være brun- som alle andre. Men en noe blekere hudsort er vel prisen man må betale for å være naturlig blond? Men jeg tvangssolte meg, og kjedet meg ihjel (tålmodighet liksom). Til og med den sommeren jeg nektet å bruke solkrem, kom det ingen farge. Jeg ble ikke rød en gang. Ja, også holdt jeg inn magen, og mente at den var jo aldeles for stor.

Nå gir jeg blaffen, i både brunfarge og mage. Tror jeg. Jeg skjønner det er litt pinlig for de som spør når jeg har termin, og jeg svarer at det er litt vanskelig å si for det er ikke så mye å ha temin på. Men det er nå sånn jeg er.

Kanskje er det slik at man fokuserer på ulike ting til hver periode i livet? Nå kanaliseres det til neglene. Og jeg er jo rett og slett for amatør å regne på den fronten. Men jeg tror det ville hjulpet med litt tålmodighet, slik at jeg hadde sluppet å lakke på nytt alle neglene jeg får hakk i.

Jeg var for en stund siden i et sommerbryllup med noen sosialistfeminister. Jeg balanserte i min fine fjonge kjole på tynne høye hæler. Så overhørte jeg at de for denne dagen nemlig hadde gjort noe som en kvinne egentlig ikke burde gjøre. Nemlig å barbere seg under armene og på leggene. En hadde til og med litt hæl på skoene.

Hmpfrp. Jeg er da feminist, tenkte jeg. Og tenkte på mine glattbarberte legger.

Samisk eldrebølge i Sør-Norge

Áhkko og áddja skal få snakke samisk hos legen!

Alle samiske eldre har rett til omsorg på egne premisser. Jeg mener at samisk språk, samiske verdier og tradisjonell samiske mat skal være en viktig det av omsorgstilbudet. Dette er en av mine viktigste kampsaker i den kommende sametingsperioden. Vi i NSR har allerede foreslått en del tiltak, som vi vil fortsette å jobbe for å få til.

Mange husker nok dokumentaren ” Min mors hemmelighet” som ble sendt på TV2 sist vinter. Den handlet om en kvinne som først i voksen alder oppdaget at hennes mor er same. Dette er dessverre ikke et enestående tilfelle der eldre samer mister sitt andrespråk, norsk, og bare responderer på sitt morsmål - samisk. Den følelsesladde dokumentaren viser i klartekst at når en blir pleietrengende så er det morsmålet det viktigste kommunikasjonsverktøyet. Dette er viktig å ta på alvor.

Vi står nå foran en samisk eldrebølge i Sør-Norge. Det er mange samer som har flyttet sørover, enten på grunn av arbeid, valg av partner eller andre årsaker. Nå nærmer mange av disse seg alderdommen, og samfunnet står overfor nye utfordringer. Hvordan skal vi hanskes med den samiske eldrebølgen utenfor de tradisjonelle samiske kjerneområdene?

Alle samer har rett til et tilpasset helsetilbud, uansett hvor i landet vi bor. Hvor man velger å leve livet sitt skal ikke være avgjørende for hvilket tilbud man får. Å få det til i praksis- på en tilfredsstillende måte, er en stor utfordring - og den utfordringen vil vi nå møte!

Det er noen konkrete tiltak man kan gjøre. Det ene er å utvikle materiell og kurstilbud til pleiere/ helsevesen som møter samiske pasienter. Deretter må samisk kulturforståelse være en del av grunnutdanningen til alle landets helsearbeidere.

Jeg tror en annen viktig løsning er at i et område med mange samer, for eksempel Oslo, så får en institusjon et spesielt ansvar for samiske brukere i området. På slike avdelinger skal personalet da få opplæring i samisk kultur og ha forståelse for eller av samisk språk.Dessuten så vil NSR ha et samisk nasjonalt kompetansesenter som skal veilede og opplære helsepersonell til å håndtere samiske pasienter.

Våre eldre blir ikke akkurat yngre, så det haster å få dette på plass!

Plikt til å ta makt?

Den danske forfatteren og feministen Hanne- Vibeke Holst mener kvinner har plikt til å ta makt. På spørsmål om likestillingen har kommet mye lengre de siste ti årene, svarer hun nei. Hun sier at tallene er nedslående, og at den ene store forskjellen hun ser er at fedrene idag tar større ansvar.

Hun mener at unge kvinners vilkår i samfunnet er vanskeligere enn unge menn.

Jeg husker et av de siste sametingsplenumene hvor nettopp likestilling var tema. En representant - mannlig sådan- gikk på talerstolen og sa han var så lei av den der 70- talls feminismen, og at det var på tide vi nå kom oss videre. Jeg på min side satt i salen og lurte på hva han mente med 70- tallsfeminismen. Jeg har tydeligvis ikke helt fått den med meg.. men så er jeg jo født på tampen av 70-tallet også da.

Jeg vet enda idag ikke helt hva han mente med 70- talls feminisme. Er det retten til arbeid? Er det abortkampen? Retten til fødselspermisjon? I såfall synes jeg vi skal holde oss der litt lenger. Det er fortsatt ikke likelønn mellom kjønn, og retten til fødselspermisjon avhenger fortsatt av kvinnens inntekt.

Men fortvil ikke, nå skal 70- talls feminismen nemlig forskes på! Hva skjuler seg bak mytene?
- 1970-tallets kvinnekamp forandret ikke bare kvinners liv. Feministene utfordret og endret selve ideen om hva et godt liv er, sier forskerne. Dessuten skal de ha fortjeneste for at det personlige ble en del av politikken, for eksempel kravet til fødselspermisjon. 70-tallskvinnene problematiserte også det som var selvfølge for husmødrene; nemlig kjernefamilien, heteroseksualiteten og det å få barn.

Så, er 70-tallsfeminismen utdatert? I samepolitikken? Det sies at noen sittende representanter visstnok skal ha sagt at kvinner ikke har noe der å gjøre, men skal holde seg på kjøkkenet. Dessuten var det for et par perioder siden, stor styke-fra-listen- aksjon mot en kvinnelig toppkandidat. Hun kom aldri inn på Sametinget.

Hvis 70-tallsfeminisme er å problematisere etablerte rollemønstre, så tror jeg vi bør holde fast på den litt til! Det er jo ikke bare å si HOKUSPOKUS og vips! så er det endret.

Hvis 70-tallsfeminisme er å få private temaer på politisk arena, så bør vi i alle fall ikke slippe den på en stund. Er vi fornøyd med at fedre ikke kan opparbeide seg fødselspenger? At det bare avhenger av mor? Ikke jeg i alle fall.

Dessuten syns jeg det er kjipt å bli spurt om potensielle graviditeter når jeg er på jobbintervju.

Har vi kvinner plikt til å ta makt? Ja, kanskje det. Men på hvem sine premisser? Sametinget har sist periode hatt 50% kvinner, men er samepolitikken blitt mer likestilt av den grunn?

Hvor er det mest makt? Hos de med pengesekken? eller... ?
Er ikke det typisk i en mannsdominert verden å tenke at makt er der menn er. Er kanskje det som har foregått i hjemmet - på kvinnens tradisjonelle område undervurdert?

Ut på tur, aldri sur

Nå vil SV at man skal kunne velge hvor man skal føde. Den valgfriheten blir fort kun for Oslokvinner. Eller vil SV mangedoble fødeklinikkene?

Jeg blogger forresten fra en gammel fødestue. Prestegårder kan nemlig brukes til så mangt. Flere buaværinger er blitt født her, men dagens fødende må nok reise helt til Molde. Det er ikke så skrekkelig langt akkurat. Alternativet er Kristiansund, med dobbelt så lang avstand.

Jeg tror ikke Romsdalingene opplever valgfrihet på fødefronten. Ungene må jo komme ut, og da velger man vel helst den korteste vei. Som fort blir litt lengre om man har planlagt litt dårlig og må føde på sommeren, da stenges nemlig fødeklinikker i distrikts- Norge.

Men vil SV kanskje si, at oppfølgingen under svangerskap er vel så viktig som selve fødselen, og da kan man vel velge mellom fastlege og jordmor. Vel, ikke når det er finanskrisetider og kommunen sparer penger på å kutte jordmorstillinger.

Vi her på nordvestlandet har forså vidt ingenting å klage over akkurat. Andre steder må kvinner dra på en heller lengre fødetur. Kautokeinokvinner føder visst i Hammerfest. En avstand på 27 mil. Tysfjordkvinner føder i Bodø, en avstand på 21 mil. Selv om naturen er vakker, så tror jeg ikke akkurat det da er tid for å nyte utsikt. Da er 4 mil rett og slett LUKSUS.

Jeg liker valgfrihet, og takker pent ja til flere fødeklinikker og jordmødre. Prislappen blir trolig høyere enn SV tror, men det er svært så god råd vi har i disse tider.....

Så mens vi venter på bedre tider åpner jeg gjerne prestegården for fødende, og kan tilby både vafler, te, internett og egen fødeetasje.

Vei til Musken

Musken - den lille bygda i Tysfjord er veiløs, og har i flere tiår kjempet om vei. Nå er kampen i gang igjen!

For noen uker siden var det folkemøte i Musken, om nettopp vei til bygda. Så nå er det dekket bord for alle lokale politikere som vil ha en valgkampsak til høsten. Jeg starter. Jeg er jo (nesten) lokal, og politiker, selv om jeg stiller i en annen valgkrets. Hellemobotn - bygda mi er innerst i fjorden. Vi satser ikke på veiforbindelse, derimot på kommunikasjonsmuligheter til havs og ovanifra. Men så er det jo bare bebodd der om sommeren også da.

Imotsetning til Musken.

Musken er ei vakker lita bygd som har kjempet hardt for å beholde skolen sin. Vunnet har de- så langt. Men hva skjer med skolen når veien kommer? Eller bygda generelt? Muskenfolket selv mener det vil få mange positive konsekvenser, blant annet for næringsliv og offentlig tjenestetilbud.

Uansett- vei til Musken vil vi ha. Det mangler bare femten kilometer. Selv om noen nostalgikere og romantikere nok synes det er sjarmerende å bare kunne komme til Musken sjøveien.

Forresten så kan jo Muskenfolket søke Sametingsrådet om midler til veiprosjektet. Arbeiderpartiet sitt sametingsråd har allerede bevilget 400 000 til veiprosjekt i Nervei i Finnmark, og da skulle det jo bare mangle at de ikke bevilget samme sum til Musken også. Nå er ikke jeg så stor tilhenger av at Sametinget skal bruke pengene på veiprosjekter i Sábme, da blir det fort vei i stedet for språk. Men gjort er gjort og spist er spist. Og man skal være rettferdig. Får den ene samiske veiløse bygda veipenger, så må den andre samiske veiløse bygda også få det.

Rettferdighetssansen er innprentet i meg av min mor. Det er nok sånn det er å være så mange søsken.