Fly kan jo ramle ned

Hun ble plutselig blekere, stram om munnen, men nikket som svar på det jeg spurte om. Hun satt ved siden av meg. Hun pustet raskt. Det var like før hun hyperventilerte.

Det gikk et lys opp for meg. Ja, det var jo flyskrekk hun hadde. Kan man virkelig ha det så ille at man hyperventilerer? Jeg var på flytur oppover landet. Til Karasjok og Sametingets komitemøter. Hun og jeg reiste sammen fra Trondheim til Bodø, men flyet skulle jo mellomlande i Bodø. To ganger ta av, to ganger lande.

Flyet var på rullebanen, det var like før take off. Flyverten hadde vært her. Han spurte henne om flyskrekken og gjorde sitt for å berolige henne. Jeg sitter her borte sa han. Jeg følger med deg. Gi meg tegn, så kommer jeg.

Jeg liker omsorgsfulle mennesker.

Ready to take off. Jeg skjønte hun var livredd, men fant ikke noe å spørre om med det første. Jeg sa at joda, dette kom til å ga bra, og så på henne og prøvde å være til stede sammen med henne- i redselen hennes. Som om det liksom hjalp. Men litt etter litt spurte jeg henne litt om flyskrekken, hvordan det egentlig var, hvorfor hun egentlig var redd...

Ja det er det faktum at fly kan ramle ned.
Det er jo helt sant. Det hadde jeg ikke tenkt på før.

Vel oppe i lufta drakk vi te, leste litt, småprata, flyverten var bortom og prata, og vi småprata litt mer. Helt til jeg skjønte at nå var det landing igjen, og småpratinga ble heller mer intens. Å lande var ikke det værste sa hun, da er man jo snart nede. Jeg har aldri sett et så lettet menneske da vi landet på flyplassen i Bodø, og aldri sett et så forskremt da vi tok av igjen, videre mot Tromsø. Da var det ikke noe småprating. heller ikke rolig prating, men en stk. Kirsti som gjorde alt hun kunne for å holde en samtale i gang. Aldri har jeg stilt så dumme spørsmål til et vilt fremmed menneske.

Ja, er det mange beboere på sykehjemmet du jobber på? Hvor mange avdelinger? Ja hvor mange på hver avdeling? Hvilken type behov har de? Er det mange demente? ja kunne du tenke deg å jobbe med det? Og så videre....Hun svarte og svarte... og vips så var det hele litt bedre; vi var i lufta, klar for enda mer te og mer småprating.

Men det ble ikke noe pliktprating. Heller ikke småprating innimellom te og sakspapirer. Men samtale. En sånn samtale om våre liv hvor vi åpnet døra til vårt egentlige jeg. Det som vi jo også er, når vi ikke har flyskrekk eller leser kilosvis med sakspapirer.

Jeg liker gode samtaler. Jeg liker mennesker. I alle fall de fleste.

Det var en god samtale. Vakre menneske. Vips hadde vi landa i Tromsø. Hun ble ikke redd en gang, jeg tenkte jeg hadde fått en ny venn, og en ny innsikt i en flyskrekkverden jeg ikke kjente til. Jeg vet ikke hva hun heter. Men hun er sikkert på facebook om jeg vil lete etter henne.

Men noen møter skal være og forbli som de var.

Flyet ramla ikke ned den gangen heller. Nå skal jeg på nytt fly oppover landet, med nye landinger og take off, med sakspapirer, tedrikking og kanskje en hyggelig nabo. Karasjok og sametingsplenum venter. Jeg tror ikke flyet ramler ned. Men det kan gjøre det.

Noe er større enn oss selv.