Ut på tur, aldri sur

Nå vil SV at man skal kunne velge hvor man skal føde. Den valgfriheten blir fort kun for Oslokvinner. Eller vil SV mangedoble fødeklinikkene?

Jeg blogger forresten fra en gammel fødestue. Prestegårder kan nemlig brukes til så mangt. Flere buaværinger er blitt født her, men dagens fødende må nok reise helt til Molde. Det er ikke så skrekkelig langt akkurat. Alternativet er Kristiansund, med dobbelt så lang avstand.

Jeg tror ikke Romsdalingene opplever valgfrihet på fødefronten. Ungene må jo komme ut, og da velger man vel helst den korteste vei. Som fort blir litt lengre om man har planlagt litt dårlig og må føde på sommeren, da stenges nemlig fødeklinikker i distrikts- Norge.

Men vil SV kanskje si, at oppfølgingen under svangerskap er vel så viktig som selve fødselen, og da kan man vel velge mellom fastlege og jordmor. Vel, ikke når det er finanskrisetider og kommunen sparer penger på å kutte jordmorstillinger.

Vi her på nordvestlandet har forså vidt ingenting å klage over akkurat. Andre steder må kvinner dra på en heller lengre fødetur. Kautokeinokvinner føder visst i Hammerfest. En avstand på 27 mil. Tysfjordkvinner føder i Bodø, en avstand på 21 mil. Selv om naturen er vakker, så tror jeg ikke akkurat det da er tid for å nyte utsikt. Da er 4 mil rett og slett LUKSUS.

Jeg liker valgfrihet, og takker pent ja til flere fødeklinikker og jordmødre. Prislappen blir trolig høyere enn SV tror, men det er svært så god råd vi har i disse tider.....

Så mens vi venter på bedre tider åpner jeg gjerne prestegården for fødende, og kan tilby både vafler, te, internett og egen fødeetasje.

Vei til Musken

Musken - den lille bygda i Tysfjord er veiløs, og har i flere tiår kjempet om vei. Nå er kampen i gang igjen!

For noen uker siden var det folkemøte i Musken, om nettopp vei til bygda. Så nå er det dekket bord for alle lokale politikere som vil ha en valgkampsak til høsten. Jeg starter. Jeg er jo (nesten) lokal, og politiker, selv om jeg stiller i en annen valgkrets. Hellemobotn - bygda mi er innerst i fjorden. Vi satser ikke på veiforbindelse, derimot på kommunikasjonsmuligheter til havs og ovanifra. Men så er det jo bare bebodd der om sommeren også da.

Imotsetning til Musken.

Musken er ei vakker lita bygd som har kjempet hardt for å beholde skolen sin. Vunnet har de- så langt. Men hva skjer med skolen når veien kommer? Eller bygda generelt? Muskenfolket selv mener det vil få mange positive konsekvenser, blant annet for næringsliv og offentlig tjenestetilbud.

Uansett- vei til Musken vil vi ha. Det mangler bare femten kilometer. Selv om noen nostalgikere og romantikere nok synes det er sjarmerende å bare kunne komme til Musken sjøveien.

Forresten så kan jo Muskenfolket søke Sametingsrådet om midler til veiprosjektet. Arbeiderpartiet sitt sametingsråd har allerede bevilget 400 000 til veiprosjekt i Nervei i Finnmark, og da skulle det jo bare mangle at de ikke bevilget samme sum til Musken også. Nå er ikke jeg så stor tilhenger av at Sametinget skal bruke pengene på veiprosjekter i Sábme, da blir det fort vei i stedet for språk. Men gjort er gjort og spist er spist. Og man skal være rettferdig. Får den ene samiske veiløse bygda veipenger, så må den andre samiske veiløse bygda også få det.

Rettferdighetssansen er innprentet i meg av min mor. Det er nok sånn det er å være så mange søsken.

Datotyrrani

- Men når er kona di født?

Det norske byråkratiet kan ta pusten av de fleste, men å svare på når vår bedre halvdel er født, det kan vel de fleste få til.

Jeg har akkurat lest "Tett inntil dagene" av Mustafa Can som handler om hans mor og familien som utvandret fra Kurdistan til Sverige. Han skriver at moren ikke visste nøyaktig når han var født, eller hvor gammel hun selv var. Men moren visste at han var født etter meloninnhøstingen som må ha vært i slutten av august, eller muligens like før det første jordskjelvet i nabobyen hvor tusener mistet livet.

Forholdet til tid og datoer er absolutt kulturelt betinget.

Jeg hjalp en av beboerne på asylmottaket å melde flytting til Norge. Da må man jo fylle ut om man er gift eller ikke. Navn bør man kunne huske, med fødselsdato er verre for noen. Man kan jo liksom ikke skrive at man er født under meloninnhøstinga for sånn omtrent tretti vintre siden. Ikke er den nødvendigvis så lett å finne ut heller, for kona kan jo befinne seg på andre kanter av kloden uten å være tilgjengelig. Eller kanskje han rett og slett ikke vet om kona er i live eller hvor hun er, fordi de kan ha blitt splittet i en eller annen flukt.

Men gift kunne han ikke registreres som, dersom han ikke kom med en fødslesdato. Ugift kunne han heller ikke skrive, for da lyver han jo. Han kunne jo finne på en dato, som mange gjør. Men om kona søker familiegjenforening og opererer med en annen fødselsdato så virker det ikke særlig troverdig overfor myndighetene.

Og sånn ruller sirkelen.

Man må forresten fylle ut vigselsdato også. Men der tror jeg mange i dette landet også sliter..

Dato ditt og dato datt. Jeg skjønner at folkeregistret vil ha korrekte datoer. Det er kjekt med alt som er på stell. Men her om dagen skulle jeg reistrere opplysninger om en av asylsøkerne i UDI sitt datasystem. Joda, sier beboeren, jeg startet på skolen da jeg var seks og det er sjuårig skole. Så enkelt å fylle ut tenkte jeg, for det er jo bare å telle seg fram fra fødselsdato. Men neida, systemet krevde nøyaktige datoer for begynnelse og slutt.

Som om alle sammen husker datoen de startet på skolen, eller datoen de sluttet på videregående.

Vel jeg husker jo datoen jeg startet i andreklasse for da hadde jeg bursdag.

Presteskapet

Prester altså! Tross at vi tilbrakte mesteparten av ferien i Hellmobotn (for øvrig verdens navle) innerst i Tysfjord, så bar ferien preg av høy prestefaktor. Det er nemlig prester i alle slags avkroker, og vi skal forbi mange av dem på tur nordover- og sørover igjen. Dessuten så har jo alle prestene ferie en eller annen gang, og man aner jo da et vandrende ferierende presteskap som visiterer andre kirker og prestegårder.

Unge lovende læstadianerjente Kirsti, ville nok for noen år siden aldri tro hun skulle oppleve prestefamilielivet fra innsiden. Men her sitter jeg altså, på en prestegård ute i havgapet på Mørekysten, og er liksom prestefrue- helt på ordentlig. Det er nemlig slik at dersom jeg blir venner med noen jeg knapt vet hvem er på Facebook, så har vi som oftest titalls felles venner. Da er det garantert at det enten er en same, en læstadianer eller en prest.

Presteboligdiskusjoner har det blitt noe av denne sommeren. Vi er blant de heldige. Det er visst ikke alle. Hvem er eier? Kommunen eller Opplysningsvesnets fond? Sistnevnte er mest populær for de har mest penger til oppussing. Fin prestebolig er viktig for rekruttering av unge prester har jeg lært. Så lenge man har boplikt i tjenestebolig. Den er vi for. Det er jo god distriktspolitikk.

Første feriedag startet med cafe med unge lovende prester. Siste feriedag ble avsluttet med frokost med Honningsvåg- presten som kom innom, og soknepresten i Hamarøy som tok med famlien sin på en aldri så liten prestegårdsferie. En lengre prestegårdsferie hadde presten i Hammerfest med frue og barn. Akkurat som om de ikke har nok av presteboliger fra før..

Jeg synes prestegårdsferie burde vært obligatorisk for alle. Så lenge man har ordne-seg-selv-stilen, og jeg slipper å koke egg og bake kaker. Ikke det at det er så vanlig at jeg gjør det i det store og det hele da....

Sånn går nu ferien.

Selv synes jeg HiFi -rommet til en Sokneprest på Helgeland virkelig var en højdare!

Cyber- Sápmi

For noen år siden var det utenkelig med mobiltelefon i Hellemobotn. Vi hadde en felles telefon, som stod midt på marka. Det var litt vanskelig å få hemmelige telefoner fra hemmelige kjærester. Den som tok telefonen ropte nemlig ut hvem som fikk telefon. Dessuten var den godt synlig slik at alle så hvem som ringte fra den også. Slik hadde det (nesten) alltid vært, og slik tenkte vi det skulle være. Man trenger da ikke være tilgjengelig hele tiden.

Men så ble det andre tider. Telenor kom altså med nettet sitt, og vi fikk altså mobiltelefondekning. For de som er Telenorbrukere vel å merke.

Jeg skiftet abbonement fra Netcom til Tele2, nettopp fordi jeg må ha dekning i Hellemobotn. Til min fortvilelse skiftet Tele2 nett fra Telenor til Netcom, så da var jeg like jo langt. Men man er jo ikke rådløs. Telenor Kontant og videreføring av samtaler er en bra oppfinnelse.

For ikke å snakke om mobilt brebånd.

Lillesøsters mobile bredbånd er blitt felleseie i slekta. Så nå kan jeg betale regninger, bestille billetter, blogge, twitre og sjekke facebook fra Hellemobotn og.

Med nettet er aaalt for tregt. Ti minutter for å komme seg inn på facebook går ikke. Vi skulle hatt ordentlig bredbånd gitt.

Festligheter

Det er mye festligheter for tiden. Men det er vel typisk nå på sommeren, og i allefall sommeren før stortings- og sametingsvalg.

Kanskje er politikken her hjemme litt vel kjedelig? I allefall om vi sammenligner med det forgjettede land på andre siden av Atlanterhavet. Der rett og slett bare forsvant han ene republikanertoppen, for så å dukke opp og fortelle at han har vært hos en elskerinne i Argentina. Sarah Palin har trukket seg som guvernør i Alaska, men hva som egentlig er hensikten, er det ikke så mange som skjønner.

Det er lite som "spriter" opp politikken her til lands. Er vi alt for skikkelige? Forresten så forsvinner Jens Stoltenberg også, og ingen vet hvor han er. Men det er jo ikke i virkeligheten. "Klassekamerater"er den siste i en triologi som handler om den norske eliten. Om politiske kriser og intriger.

Fengslende bok! Skrekkelig morsom! Anbefales!

Særlig dersom man blir lei av at Arbeiderpartiet ser ut til å tro de har funnet Frp- koden, og derfor går til valg på asylsøkerne.

Den samme gjengen mener forresten de skal knuse urfolksopposisjonen med det store partiapparatet de har, og så klart med alle millionene.

Ja, de peeeenga... Ja de peeeenga...

Fragmenter

-Chai?
Jeg liker å servere te.

Jeg har kjøpt sukkerbiter til kontoret. Te uten sukker er visst håpløse greier. De synes det er rart jeg drikker det. Nytter ikke at jeg sier at det er et bevisst valg og at dersom jeg hadde gjort det, hadde BMIen min vært fordoblet for lenge siden.

Jeg liker å få servert te når jeg er på besøk hos dem. De baker kaker også. Jeg liker samtalene. Det er mye man kan snakke om selv om man ikke har et eneste felles språk.

Rundt kakene og teen kommer det fram fragmenter av liv. Bruddstykker. Om Taliban, flukt, tvangsaborter og slike ting jeg helst ikke vil høre om.

Men sterkest er latteren,
gleden av å være i et trygt land
- og håpet om å få bli

Ja for ikke å snakke om tilliten de viser til en ung sameblondine, som har norsk pass i den ene lomma, og velferdsstaten i den andre. Bevis på at jeg også har flaks.