Kollisjon

Ulike virkelighetsforståelser fører ofte til heftige debatter, både i politikken og samfunnet for øvrig. Jeg, og mange med meg heier på Snåsakaill'n. Det har jeg bestandig gjort, og kommer til å fortsette med det. Snåsakaill`n har vært kjent og kjær i Trøndelagen gjennom hele min oppvekst, og jeg har flere venner som har fått hjelp av han.

Enda en bok om Joralf Gjerstad sine evner ble utgitt i høst, og da ble det oppstyr. Først og fremst et utrolig mediatrykk mot en rolig og sindig trønder, med påfølgende samfunnsdebatt om hvorvidt dette kan være riktig. Gjerstad sine evner er bare tull og vas mener noen. Nei sier andre, det virker jo. Jeg er selv overbevist om at det virker. Ikke kan jeg forklare det, og ikke trenger jeg noen forklaring for min egen del heller. Jeg tror det funker. Jeg tror noen har evner andre ikke har. Og ikke minst tror jeg at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi vet om og kan forklare.

Det så ut til at debatten hadde stilnet, og at pensjonisten fra Snåsa kunne arbeide i fred. Mer publisitet førte jo selvsagt til valfarting til Snåsa. Kanskje er han ett siste håp for noen.

Men så kommer det fram at helseministeren også har kontaktet og fått hjelp av Snåsakaill'n. Så det bugner over av alle slags medisinske eksperter som er kritiske til dette, ja for sannelig skader han norsk helsevesen. Ap sin nestleder er også med i heiagjengen, og siste skudd på stammen er SVs Olav Gunnar Ballo. Ja, han får i allefall mye kritikk. Han er jo tross alt lege og utdannet innen skolemedisinen. Det går altså bare ikke an.

Det kan virke som om det er greit å tro på Snåsakaill'n sine evner så lenge man ikke er topp- politiker eller lege. For å være med i Snåsakaill- heiagjengen er for mange en støtteerklæring til all slags healing, både den kommersielle og ikke- kommersielle.

Jeg kan egentlig ikke helt skjønne all den oppstandelsen, for hvorfor kan ikke folk bare godta at det ikke er alt man kan forstå og alt man kan forklare? Men det er vel i bunn og grunn ulike verdensbilder og virkelighetsoppfatninger som kolliderer med hverandre, og ikke minst at den (evige?) diskusjonen mellom skolemedisinen og alternativ medisin blusser opp (igjen).

Eller er det så enkelt? Selv advarer Gjerstad mot healere.
"Kall meg hva du vil, men ikke healer. Et medmenneske er det jeg forsøker å være".


Jaja... jeg er nå for engangs skyld litt enig med Olav Gunnar Ballo. Det er jo slettes ikke værst bare det...

Utgått og inngått

"Jeg oppfordrer godt voksne menn til å vurdere å gi sin plass til unge menn" sa jeg på forrige plenum i november. Jeg siktet da til nominasjonen til kommende sametingsvalg, fordi det ikke er en eneste ung mann under 30 år på Sametinget. Men derimot flere unge kvinner.

Noen følte seg visst truffet, og det er jo bra. Det er jo det som er meningen med retorikk og ytringer. "Hun vil kaste de gamle ut av Sametinget. Hun mener vi er utgått på dato", har noen hevdet. Neida, jeg har ikke sagt det, og ikke mener jeg det heller. Kan virkelig mennesker noen gang gå ut på dato? Det jeg mener er at vi også trenger noen unge menn på Sametinget. Noe må jo gjøres for å få de inn. De kommer jo ikke bare gående inn av seg selv.

Samenes folkeforbund skriver leserinnlegg i Ságat og er uenige med seg selv om unge har noe på Sametinget å gjøre. Mens de prøver å finne ut av det, så er det ikke annet å si enn at skal noen prate ungdom sak, så må ungdom sitte på Sametinget. Bare unge vet hvordan det er å være ung. Bare gamle vet hvordan det er å være gammel. Derfor er det viktig med representanter i alle aldre og alle kjønn.

Men jeg undrer meg hvorfor det er bare kvinner som tar til orde for å få inn unge menn på tinget. Det burde vel være i godt voksne menns interesse med rekruttering av sitt eget kjønn?

Juletrefest

Idag har jeg vært på juletrefest. For første gang i mitt liv. En læstadianerjente har jo som kjent ikke vokst opp med juletrær, dog har jeg jo sett juletrær, hos naboer og på skolen. På skolen gikk vi til og med rundt juletreet, så jeg er ikke totalt uten erfaring.

Mannen og jeg diskuterte juletrær. Men vi kom ikke så langt denne julen. Bestemt som han er skal juletreet bare pyntes med rødt (tradisjon tradisjon- sånn har mor alltid gjort det), og han mener vel han har litt mer å si siden han faktisk har vokst opp med juletre. Jeg mener at bare rødt på juletreet er for kjedelig, og siden jeg er litt dallete av meg, ser jeg for meg litt glitter og stas når man nu først skal ha juletre. Men jeg er enig i at det ikke skal være for mange farger. Og i allefall ikke norske flagg. Ikke samiske heller for den saks skyld. Jeg mener selvsagt jeg har mye å si siden jeg anser meg selv for å være den kunstnerisk ansvarlige i dette ekteskapet.

Juletre i prestegården ser ut til å bli litt av et prosjekt om en elleve månders tid, eller kanskje heller litt av en diskusjon og større forhandlinger. Nå har jeg konsentrert meg å kjøpe julepynt på salg, deriblant røde(!) stjerner med litt gull-glitter på. De er søte og kan være kjekke å ha som forhandlingskort.

I ettermiddag dro presten og jeg på juletrefest på bedehuset. Jeg i mitt nye fine skjørt. Selvsydd av det som egentlig var en gardin. Men siden det var ingen steder 70- talls gardina passa inn, og siden den var heller tragisk som duk, så ble det altså et skjørt. Gammel- presten var kommet, juniorkoret og Andy var på plass, og så masse kjekke trivelige folk. De to prestene måtte jo være med på stol-lek, og da var prestefruen (den yngre) snar med å hente enda mer te. Konkurranser og sang, te og masse kaker. Og helt til slutt to ringer rundt juletreet. Jeg behersket det hele; julesanger kan jeg jo, og så er det jo bare å gå og synge samtidig, og skifte retning sånn innimellom.

Men nå er jula over, og den er (nesten) rydda bort i prestegården. Jeg innrømmer at det er litt rart å gå rundt et tre fullt av dill og dall. Men det kan jo være fint å se på da.

Konflikten i Gaza

Konflikten mellom Palestina og Israel engasjerer mange. Konflikten er kompleks, har mange nyanser og jeg har (heller)ikke noen forslag til varig løsning.

De kristne i norge engasjerer seg også- på alle sider. Den norske Kirkes ledere har sendt brev til den israelske ambassaden og ber om at israelske mundigheter må gjøre hva som står i deres makt for å stoppe den humanitære katastrofen i Gaza. De skriver også at Israel har, i kraft av sin militære styrke, et særlig ansvar for de enorme tap av menneskeliv. Biskop emeritus Gunnar Stålsett tar også bladet fra munnen og ber om at blodbadet i Gaza må stanses. Stålsett kritiserer også kristne som forsvarer drap på uskyldige sivile. Nestleder i Forening Med Israel For Fred, Gabriel Edland er ikke akkurat enig og han kaller Ståsett for ond.

Jeg synes det er bekymringsfullt at en del kristne isolerer Israel mot kritikk fordi de har en oppfatning av at Israelere er Guds utvalgte folk. Preses blant biskopene, Olav Skjevesland sier at de trenger hjelp til å sortere mellom Israel som teologisk størrelse og Israels som moderne militærmakt, som går fram på en måte som synes å være helt ute av proporsjoner.

Mens debatten tilspisser seg her til lands, og det meldes om demostrasjoner med påfølgende gatekamper i Oslo, fortsetter Israel bombingen i Gaza. Vårt medlemsskap i facebookgrupper og deltakelse i fredsdemonstrasjonen her langt nord har i grunn ikke noen direkte virkning på Israels politikk, men er kanskje en viktig solidaritetserklæring for det palestinske folk.

Buorre Ådå Jagev - Godt Nytt År

Jeg håper alle får et fint år med mange fine øyeblikk.

Jeg har titta ut av vinduet idag, og blitt glad for nyttårssnø på nordvestlandet. Jeg har også registrert at Israel herjer i Gaza, at statsministeren vil dugnad mot finanskrisen. Ja, også har visst sametingspresidenten holdt en nyttårstale, og Aili ga han en firer.

På tide å våkne opp fra dvalen gitt....

Julefred

Spis det sjøl, banet mett, sa han. Det var en blanding av omsorg og markering i stemmen. Han er jo tross alt eldre enn meg. Og kjenner seg sjøl best.

Jeg hadde prakka på han brødskiva mi, og nå også to nyinnkjøpte boller, for ikke å snakke om Farrisen med limesmak. Inni hodet mitt var det barmhjertighet og nestekjærlighet på sitt beste. Jeg tilhører middelklassen med universitetsutdannelse, og har innabords en haug med politisk korrekte meninger og holdninger. Men jeg har skjønt at skrivebordsteologi og teoretisk nestekjærlighet kommer man ikke så langt med, når det kommer til stykket.

Det sies at det er laaaangt fra Bud til Løvebakken. Men det kan være mye lengre mellom to naboer i Urtegata i Oslo, eller to personer på samme benk på togstasjonen i Trondheim, som begge vil hjem til jul.

Jeg hadde tatt Kystekspressen fra Møre og venta på toget hjem. Hjem til mor og far og alle de herlige søsknene mine, for ikke å snakke om selve gullgutten. Fireåringen (fire og et halvt, takk!), som er hovedårsaken til at tante reiser fra mannen i jula. Så jeg gledet meg vilt til Benjamin-kvalitets tid og lot meg atter en gang imponere av Roger Waters. Ipod er et must på reise. Førti minutter med venting til toget kommer. Jeg tar opp nistepakka fra svigermor. Snart hjemme. Snart.

Å ja, så du sett å spis, sier han. Han kommer mot meg. En mann på pappas alder. Han har kurs for det ledige setet ved siden av meg. Han lukter en natt på fylla, eller for så vidt etter flere netter. Han ser rett på meg og setter seg. Ja, vil du ha, sier jeg og rekker brødskiva mot han. Neida, sier han. Jo da, sier jeg. Neida. Jo da. Ok da, sier han til slutt. Tar i mot brødskiva og legger den ved siden av seg.

Han hadde sovet ute i natt. Jeg tilbød meg å fikse kaffe til han. Neida, det ville han ikke ha. Ble for mye nerver av sånt. Jeg bekymret meg for om han hadde fått varmen i seg. Det er jo en kald årstid. Ja, han var på vei hjem til jul. Skulle pynte juletreet. Men det var så trasig. Begge foreldrene døde for to år siden, og han savnet dem. Vi var så nære, sa han. Så nære. Han blir blank i øynene.

Og forteller at de døde med to måneders mellomrom

Og jeg føler meg beæret som får vite dette.

Om jeg kunne gjette hvor gammel var han? Ja hvor gammel er du forresten? Jo da, jeg er 29. Han stiller meg spørsmålet to ganger. Jeg svarer to ganger. Jeg gjetter hvor gammel han er en gang. Han ser ut som på pappa sin alder. Jo da det var riktig det. Nesten på dagen faktisk. Han er sommerbarn han også.

Æ koinna verri far din, flire han.

Han trenger litt penger for å komme hjem. Bor jo fire mil sør for Trondheim. Jada, han burde egentlig ikke dratt til byen i det store hele, sa han, men gjort var nå en gang gjort. Jeg stikker i han det jeg har igjen av småpenger. Og tar en tur på Narvesen, kjøper Farris og tre boller. Farrisen prakker jeg på han. Det er jo lurt med litt veske. Jo da, men det er jo best med øl. Jada, sa jeg, men de har ikke øl på Narvesen. Han smaker på. Men bolle da? Nei, så han. Jo sa jeg. Spis det sjøl, banet mett, svarte han. Og den Farrisen kan du bare ta selv, jeg har ikke noen sykdommer eller noe. Så rekker han meg Farrisen. Bestemt. Jeg setter den mellom oss. Like bestemt.

Jeg spiser to, men lar den siste bollen og Farrisen stå igjen når jeg går til toget. Jeg trenger de jo ikke.

Det slår meg at det ofte er langt mellom lære og det faktiske liv. Langt mellom kirke- og universitetsidyllen til den harde barske virkeligheten. Ingen av oss har startet livet med to tomme hender. Vi er gitt et liv. Gitt noen rammer for hvordan livet skal utarte seg. Her i landet hadde vi fisken, og fikk oljen. Ingen av delene er noen selvfølge.

Jeg har kommet til en konklusjon at det er tilfeldig at Gud skapte meg inn i denne familien, inn i dette urfolket, inn i denne verdensdelen og inn i dette landet. Det kan høres brutalt ut. Og strider i mot det jeg lærte som barn, nemlig at jeg var ment for denne familien og at det er en plan bak hele.

Det motsatte er mer brutalt. Om Gud mente jeg skulle til denne familien. Hvorfor skulle da Gud mene at et annet barn skulle fødes i en slum og så bli foreldreløs og måtte leve på gata? Hvorfor skulle Gud gi meg privilegier og ikke andre?

Du, har du telefon? Ja sier jeg. Sjå på dein her, dein e fin og nestn ny. Vil du kjøp dein? Æ trøng pæng, sjø. Jeg sier at beklager, jeg har jo en som er bra nok. Han gir seg ikke så lett. Men jeg kan være steil jeg også. Men kain æ få numret dett? Så kain vi jo kanskje renges? Jeg liker ikke slike spørsmål av vilt fremmede, men gir han feil nummer.

Det stikker i meg. Dette er jo ikke bra. Enn å oppføre seg slik mot andre mennesker. Jeg kunne jo heller sagt at jeg ikke ville han skulle ha telefonnumret mitt, men jeg er alt alt for feig. Hvilket menneskesyn er dette i praksis? Hvilken nestekjærlighet er dette? Jeg angrer, og gir han det riktige numret. Sier at det er bedre om han ringer dette nummer, og er enda mer feig og sier ikke at jeg løy om det. Han retter numret, og jeg får hans.

De`e jo trivele å seinn ei julhælsing, sier han.

Så fikk jeg juleklem og julefred. Fra en snill man med totalt andre livserfaringer og kanskje også andre livsbetingelser enn meg. Men som også bærer på savn nå i jula. Jeg haster med all bagasjen til toget, og tenker på at vi er for lite flinke til å se hverandre bak det skallet som kroppen kan være. Noen mennesker gjør inntrykk.

Mens toget tøffer nordover i Trøndelagen, ønsker jeg mannen på togstasjonen julefred. Mens Rachmaninov spilles intenst i ørene mine, tenker jeg på en søndag i ettermiddag for noen år siden. Det var i Oslo i sommersol. Jeg var veldig lei meg, og satt ved en fontene i Oslo og gråt.

En av byens uteliggere kom og tørket tårene mine.

Ønsker dere alle Julefred!