Kampen om sannheten

Regjeringen er i hardt vær - igjen. Nå forhandler Statsråd Brustad med Røkke om hvordan man skal løse Aker-konflikten. I seg selv er saken gørrkjedelig, obligasjoner hit og betalinger dit, en litt vel opphetet fagøkonomdiskusjon kanskje? Sosialøkonom Stoltenberg mot fisker Røkke? Men den er utvilsomt blitt en kjedelig sak for regjeringen, ja og for Røkke også vil jeg tro. Det er jo tross alt valg til høsten. Og saken er så alvorlig at Dagbladet teiper den på nettet i dagesvis. Da er det seriøse saker.

Manuela Ramin- Osmundsen løy for sjefen sin han statsministern. Åslaug Haga sklei på på fakta. De måtte gå. Hva nå? Brustad, Røkke og en håndfull andre kjemper og forhandler nå om retten til sannheten, eller kjemper de aller mest for sin ære og gode navn og rykte? Eller er det en god gammel politisk hanekamp?

At man aldri kan lære. Man kan gjøre hva man vil, bortsett fra å lyve.

Mennesket

I to år har jeg sittet i en arbeidsgruppe som skulle finne noe lurt om kirkens menneskesyn. Aller helst skulle vi kommet på geniale måter å kommunisere kirkens menneskesyn, men det har vi gitt opp for lengst. Ingen av oss har faglig bakgrunn innenfor kommunikasjon, så det fant vi ut var å ta litt vann over hodet. Dessuten så har vi hatt mer enn nok å finne ut av hva kirkens menneskesyn faktisk er.

Det har vi for så vidt heller ikke noe svar på.

Jeg synes det er betryggende at det ikke finnes noe entydig svar på hva et menneske er, men at man kan ha ulike vinklinger og ulike tilnærminger. Hva mennesket er har jo vært gjenstand for debatter og filosoferinger opp i gjennom tidene. Og vi fortsetter. Mennesket er med-skaper. Mennesket er mottagende. Mennesket er destruktivt. Mennesket i naturen. Mennesket i kulturen.... og så videre.

Jeg har savna en samisk filosofi og teologi håndbok. For hva er samisk tenkning om mennesket? Jeg starta med å skrive om mitt eget forhold naturen, og reflektere rundt det. Det kan jo være en start for meg selv.

Spennende valgkamp

Nå er listene til Sametingsvalget offentliggjort. I min valgkrets er det åtte lister. Det er to lister mer enn ved forrige valg. Det er noen nye lister og også noen nye navn, men ingen store overraskelser.

Økning i antall lister viser stort engasjement i forhold til valget. Nå håper jeg at flere melder seg inn i valgmanntallet, og at alle tar turen til valglokalene. Fristen for å melde seg inn i valgmanntallet er 31. mai.

Det ligger an til å bli en spennende og krevende valgkamp. Jeg gleder meg.

Præstfrua 2

Livet som prestefrue har så langt gått bra, og jeg begynner å venne meg til tittelen. Skjønt, en ny variant har dukket opp da, nemlig "dama te præstn". Kjært barn har mange navn.

Når det gjelder kakebaking så er jeg ikke så bekymret. Strategien hittil har vært å ignorere at det finnes noe som heter kakebaking, og når man ikke kan ignorere det, så finnes det sjokoladekake på 1-2-3, gulrotkake på 1-2-3 og så videre. Mangfoldet er større enn jeg noen gang kan forestille meg at jeg kommer til å bake, så den delen har jeg kontroll over. Når det gjelder middagslaging, har jeg overlatt alt ansvar til præstn sjøl. Brødbaking tar jeg selv (steikje fine gode brød), for ikke å snakke om utryddinga av musebestanden i kjelleren. Husvaskinga har vi som tidligere sagt bestemt oss for å ikke overdrive.

Ja, da burde prestegårdslivet være under kontroll... eller? Nå er våren kommet, og det minner meg om vårens, sommerens og høstens større prosjekt; Få prestegårdshagen i orden, eller retter sagt i respektabel stand. I fjor hadde vi jo akkurat flytta, og det var en god nok unnskyldning til å ikke ta helt av i hagen. Vi måtte jo tross alt se an hagen litt, hva som vokser og ikke vokser. Dessuten kom svigerfar med en kantklipper og gikk løs på all meterhøye ugress i beddene.

Forhåpentligvis var det bare ugress.

Det dukka i allefall opp en rosebusk, som det kom røde, rosa og orange roser på. Dessuten fant vi noen ripsbusker og stikkelsbærbusker. Men nå gjelder det å fjerne alt ugress før det i det hele tatt kommer opp. Nemlig å ta det onde ved rota, og helst før det har kommet ut av vinterdvalen. Så i helga startet jeg prosjektet og omkalfatrerte det ene beddet, som jeg mener at det ikke var noe vakkert i sist sommer. Jeg har fjernet (nesten) alt som ligner på røtter. Jeg er forsåvidt ikke helt sikker på hvilke røtter det er, men satser på at det er ugress.

Jeg har også hørt et sted at buskene skal klippes ned, og funderer på hvorfor og hvordan. Dessuten kan det være lurt å plante litt. Svigermor sier jeg bare kan sette ned noen løker, men jeg har en mistanke om at det ikke helt er bare bare. Ja, snart er det visst plenklipping også. Men er det normalt med mose-plen?

Jeg skulle ønske det fantes "Hage på 1-2-3."

Mottak?

What is mottak? What means mottak?

Det mest naturlige i min hverdag er å forklare at det er det samme som "camp". "Camp for asylumseekers." Men siden vi står foran et varemottak, og akkurat hadde gått forbi et akuttmottak, innser jeg at den forklaringen er heller tynn, for ikke å si svært merkelig.

Jeg blir svar skyldig, for hva er egentlig et mottak? Hva er felles for asylmottak og varemottak? Jeg knøvler fram et svar, og innser at det er jammen ikke lett å svare på- sånn kort og enkelt.

Etter å ha tenkt litt har jeg kommet fram til at det er et sted man tar i mot noe eller noen, varer eller asylsøkere. Rar forklaring. Rart ord. Noen bedre?

På 'n igjen

I går ble jeg nominert på førsteplass til NSR sin liste til Sametingsvalget liste i Sør- Norge. Det er andre gang jeg nå tar fatt på valgkamp, men denne gangen har jeg i det minste en anelse om hva jeg går til.

Forrige gang ble jeg nominert på andreplass, og hadde heldigvis Rita- Alise Porsanger på førsteplass. Som en slags "fersking" i politikken ble mottoet fort "learing by doing". Vel, sånn helt politikkfersk var jeg jo ikke, hadde jo noe kirkepolitikkerfaring med meg. Men det er nok to områder som ikke er helt sammenlignbare. Jeg er fortsatt stor fan av Ungdommens kirkemøte. Der har man i det minste en godteskål på talerstolen; en sånn bonus for de som tar ordet. Jeg tror ikke vi skal innføre det på Sametinget akkurat. Det måtte i så fall være for alle de om lar vær å ta ordet når man alikevel ikke har så mye å tilføye.

Nå er det jeg som har førsteplass, og det synes jeg er en stor tillit. Jeg er veldig glad og takknemlig for den, og gleder meg til å ta fatt. Jeg har jeg fått med meg Lisbeth Somby på andreplass. Hun er en mangeårig samisk kulturarbeider. Jeg er så heldig å få ha jobbet sammen med henne i Oslo Sámii Searvi, og er mange ganger blitt imponert av hennes kunnskap, erfaring og prosjektledelse.

Så nå blir det valgkamp! Jeg kan jo starte med å avsløre at jeg har en sånn fine-og-kule-skrivebøker-fetisj, og har benyttet anledningen til å kjøpe meg en ny. Den skal være valgkampbok, og har ark som er veldig bra å skrive på. Den er for øvrig svart, noe som ikke er helt bra siden jeg har nemlig funnet ut at jeg er prinsippielt i mot svart. Men det ser ut til at svart av og til ikke er til å unngå. Ja, da må man må visst velge... og det er jo i grunn det politikk går ut på. En kompromi-valgkampbok er jo derfor en svært bra begynnelse.


Sånn ser lista vår ut:

1 Kirsti Guvsám 1979 Bud i Romsdal
2 Lisbeth Somby 1966 Oslo
3 Ole Mathis Hetta 1946 Stavanger
4 Anita Ravna 1961 Moss
5 Jan David Anti 1979 Elnesvågen
6 Laila Nystad 1981 Skedsmo
7 Jonar Barrock 1947 Oslo
8 Mona Hornæs 1972 Bergen
9 Johnny Bomban Anthi Siljuberg 1959 Skedsmo

Fellesskap

Vi peser opp bakken. Barnevogna med to unger i er tung. Bakken er enda tyngre. Joda, det burde være en lett match for oss. Den ene som har vokst opp med bratte fjell. Den andre som har gått milesvis på flukt.

Midt i bakken tar vi en pust- og vi ler litt. Begge mener kanskje at kondisen kunne vært bedre, men vi sier ikke noe- ikke om det. Vi forstår hverandre på en måte, selv om det eneste språket vi har felles er kroppsspråket.

Så fortsetter vi, drar vogna oppover bakken. Ungene ler. Vi går forbi store fine eneboliger med store fine hager. Jeg får assosiasjoner til barndommen- til villaen i hovedstaden, epletrærne og skattejakten med storebror i den store fine hagen. Hun forteller om det året de ikke hadde noe sted å bo, da hun og ungene sov ute i forskjellige parker.

Kan vi noen gang forstå hverandre? Sånn fullt og helt? Vi har i allefall totalt forskjellig forutsetning og utgangspunkt.Jeg, med mitt blonde lange hår. Med mitt middelklasseliv, med utdanning og jobb, og mulighet til å reise hvor jeg vil i hele verden. Hun, som nå håper på oppholdstillatelse og mulighet til å skape en stabil og trygg fremtid for sine barn.

Joda, riktignok har jeg vokst opp som minoritet i dette landet, ja en samejente som ikke engang fikk lære sitt eget språk. Men jeg slapp å se mine foreldre bli drept, og jeg slipper å kjempe for trygg fremtid for mine potensielle barn.

Jeg, som irriterte meg over manglende nyanser i hijab- debatten. Hun, ikledd hijab, som ikke fikk med seg den debatten. Ja, og hadde hun fått den med seg, så hadde hun kanskje syntes det var en merkelig og unødvendig debatt. Våre liv er som natt og dag. Det er historier jeg kan lytte til, men aldri helt forstå.

Men håp er fortsatt håp. Latter er latter. Gråt er Gråt. En kopp te er en kopp te. For oss begge.