Jul i Prestegård

Puhh... endeleg: Julefred i prestegård.

Eg elskar å bu i eit stort hus, bortsett fra når det skal vaskast og ryddast. Det er jo slik at når ein har stor plass, så kan ein rote på større flatar, og difor tek det sin tid før ein oppdager at det trengs å ryddast. Men med musikk på øyret og mat i magen, så vart prestegården rein og pen. I alle fall rein nok. Eg er for øvrig ikkje så alt for god på å vaske vindaugane, men eg fann ut at det ikkje er noko vits å bruke så mykje tid på dei. Det er jo for det meste mørkt alikevel. Dessuten så er det ikkje noko vits å bruke mykje tid på å vaske noko, når ein truleg ikkje ser så stor forskjell alikevel.

Men no er det jul i prestegård. Den er pynta så fin. Med englar, juleljos, raude ljos, raude dukar og dyp dyp raude rosar. Ja, og så noko dill-dall då. Som glitrar. Eg er jo tross alt litt dallete av meg.

Prosjekt JULETRE vart det ikkje noko av. Læstadianer- Kirsti forstår fortsatt ikkje poenget med juletre, og prest har no heller ikkje dratt inn noko juletre. Så dei raude glitter-julestjernene eg kjøpte på sal på nyåret pakkes berre vekk- i tilfelle det kjem juletre neste år. For sjøl om eg ikkje forstår meg så mykje på juletre, så forstår eg meg på pynting og sånn.

Vi har julekaker til påske- minst! Ti- 10- sortar fann eg ut, så vi er over det magiske sju- talet. No skal ikkje eg skryte på meg alt dette då... Dei fleste av dei har ikkje kome ut av ovnen vår, men inn gjennom døra. Baka av nokon fantastiske vener og Buafolk.

Åhhh vi er så heldige!

Så jul i prestegård er jo ingen sak å fikse. Men det hadde vore betre om vi hadde starta litt tidlegare. Men neste år.... ja, så klart skal ALT skje neste år! ;)

Så no er det tid for høgtid, og stille og rolege dagar. For prestefruen. Presten har jo høgsesong no, så han har eit og anna å gjere.

Så: Gooood jul :)

Jubileumsgåve til Samisk hus i Oslo

Ah... budsjettbehandling på Sametinget er dagens program. Tall hit og tall dit. Nokon der ute som høyrer på?

I allefall:

NSR vil auke støtten til Samisk Hus i Oslo med 100 000. Det er ein svært passende gåve til ein 5-årsjubilant.

Samisk Hus i Oslo har no i helga 5-årsjubileum, og har lagt opp til ei storstilt feiring. Det er ein viktig møteplass for samar i Oslo, ja og for samar i området kring Oslo og. Samisk hus har i løpet av dei fem siste åra fått ein viktig rolle som samisk kultur- og språkbærer.

Det samiske miljøet i hovudstaden er stort og mangfoldig. Vi i NSR meiner eit stabilt kulturhus som er sikra drift- og utvilkingsmuligheter nettopp er viktig for det samiske miljøet i Oslo. Samisk hus er dessuten også et "vindu" som viser kva som rører seg i det samiske miljøet idag.

Det er slik at fleire og fleire samar busetter seg i dei store byane. Derfor må Sametinget ha ein aktiv bypolitikk. Så kanskje ta ein titt på NSR sin bypolitiske plan?

Vil fleirtalet vere med på jubileumsgåva til Samisk hus i Oslo?

Smileys from Parliament :)

Ein av AP sine representantar meiner at vi i NSR er så sure og grinete. Eg syns nok ikkje eg gjer anna enn å gå rundt og smile. Men men.. det er jo sikkert ikkje såååå enkelt å være i posisjon og at nokon andre kritiserer og pirker på det dei gjer.

Men dei må tåle kritikk.

Dei må tåle at nokon stiller spørsmål.

Og dei må tåle at vi opposisjonspolitikere gjer jobben vår. Det er jobben min. Det er det veljarane har valt meg for at eg skal gjere, og eg for meir enn god nok møtegodtjering.

Vel.. er vi så sure?
På tampen av plenums første dag presenteres herved nokon NSR-smileys from parliament.


Trond Are har eit lurt smil:

Eg syns eg alltid smilar:

Sjarmis- smil frå Miriam:

Rolf og Silje Katrine er nøgde på si første ordentlege plenumssamling:
Smil frå Østre Valkrins:

Påklistra Guvsám- smil:

Åge smilar nok enda breiare om valkrinsen hans får eit nytt og betre namn:

Give it a chance baby!

Eg forsøker HENNE. Trur ikkje eg har gjort det før. Kanskje det er noko eg kan like?

Eg har lenge forsøk å finne meg eit magasin, sånn typisk kvinnemagasin som eg kan lese, og til og med like å lese. Men eg har ikkje lyktes- hittil. For nokre år sidan var eg på øyane uttafor oslo med nokre venninnar, og las WOMAN. Då vart eg faktisk litt begeistra, og tenkte at jajamen, no skulle eg kan byrje å lese WOMAN. Men etterpå har eg ikkje vore særleg imponert.

No innser eg at det kanskje er fordi eg berre har lese på framsida…...

Men til mitt forsvar.. Framsida på eit magasin skal jo tiltrekke lesarane, og eg treng strengt tatt ikkje 10 hotte tips for å bevare kjærleiken i vinterkulda. Og eg treng heller ikkje å lære korleis eg skal få orgasme. Ikkje treng eg 40 sider om dei nyaste hotte sminketipsa heller.

Så eg har vore nokre gongar på magasin-ein-kan-lese-jakt. Eg vert nemleg litt usikker på kvinneblada. Er nokre av dei mest for fjortissar? Ja, og Allers og Hjemmet er sånn som mamma kjøper, så det er eg heller skeptisk til. Se&Hør og Her&NÅ er eg prinsipiell motstander av. Sjølv om det er kjekt å lese når eg er på besøk.

Så eg har som regel endt opp med NyTid eller ei pocketbok.

Men no har eg altså lese om Mrs. Prada og hennar rutsjebane. Eg har jo faktisk Prada-briller fann eg nyleg ut, så det er jo greitt å vite litt om kven designeren bak det viktiste hjelpemidlet mitt er. Dessuten så har eg funne ut at Stig Inge Bjørnebye ein likanes kar. Med kule klede.

Så sjøl om eg ikkje er så alt for oppteke av å ha julekjole med gull og paljetter, så synst eg at ein godt kan betale 69 kroner for å lese HENNE. Dessuten så fekk eg julegavetips til den minst like kule og likanes kjæresten min.

Får vi eit samisk filmfond?

NSR vil ha eit samisk filmfond. No har vi foreslått det på Sametinget, og i morgen tidleg skal posisjonen svare om dei vil ha eit filmfond dei neste fire år. Vil dei eller vil dei ikkje?

Men vi i NSR vil ha meir samisk film, og vi vil ha eit samisk filmfond. Film når ut til eit bredt publikum. Film dokumenterer, og film formidlar.

Vil ein satse på samisk språk, samisk kultur og samisk tradisjonskunnskap på ein gong, så sats på samisk film!

Miljøsamer

Sametinget får no kritikk for at vi er så engasjerte i internasjonale klimaspørsmål, at vi gløymer forpliktelser vi har lokalt. Kjell Østmø forventer at Sametinget som eit politisk organ, opptrer som eit godt døme og viser korleis øvrig befolkning skal te oss i kvardagan.

Det er bra at Sametinget er engasjert i miljøsaka internasjonalt, men eg er einig i at vi burde gjort meir her heime.

Men kva kan vi gjere? Jovisst, det er ein del vi som politikere kan gjere, så eg er totalt ueinig med rådsmedlem Larsen som seier at det ikkje er vår oppgåve.

Vi kan jo starte med at Sametinget vert eit miljøfyrtårn. Dessuten så kan Sametinget aktivt støtte samiske organisasjonar som jobber med miljø.

Ja, når vi politikere møtes i Karasjok, har vi ofte seminarar om det ene og det andre. Kvifor ikkje ha eit seminar, ja kanskje til og med folkemøte kor vi diskuterer korleis kvar enkelt same kan teke vare på miljøet- sånn i kvardagen. Det finst mykje ein kan gjere, og heilt sikkert ein heil del som eg ikkje kjem på no i farta. Men om vi politikere går foran som førebilete, så vil kanskje andre følgje etter?

Det er i allefall fort gjort å gå inn på Grønn Hverdag sine sider, og sjå etter tips. Eller berre rett og slett leve som áhkkoen min.

- av kva slags materiale, sa du?

Eg er ikkje lærarmateriale. Det sa no den forrige sjefen min. Kanskje er eg ikkje det, svara eg. Men eg gir lærarrollen eit år. Du er asylmateriale, svara ho. Du har jo både hjarte og hjerne.

Men hjarte og hjerne treng ein jo i dei fleste yrka.

Veien blir til mens ein gjeng, sa ein av mina gamle leiarar. Eg er heilt enig. Her eg sit. Midt i natta, og gjer alt anna enn å slite med masteroppgåva. Mens eg tilfredsstiller gospel-kirsti og bloggar på nynorsk. Det er jo slik at når ein skal rette ein haug med nynorskstilar kvar veke, så er det like greit å skrive nynorsk. Ja for om ikkje så lenge kan eg kanskje rette alle stilane utan å måtte sjå i ordboka. Eg innser jo at eg kanskje skriv den gamle nynorskvarianten. Det er jo tross alt nokre år sidan videregåande og eventyret om Ivar Aasen. Idag er det jo så mykje som er lov å skrive. Det er det mest vanskelege synst eg, å hugse alt elevane kan skrive. Men på sikt får vi kanskje eit felles norsk skriftspråk? Mens vi ventar må nokon av mine venninner slite seg gjennom nynorskbloggen min.

Å bli lærar var altså ikkje ein del av plana. Å jobbe på asylmottak var. Å jobbe med menneske var og er en del av plana. Å bli lege var ein gong ei plan- men eg tok til vett - heldigvis. Den samme gjeld den kortvarige sjukepleierromansen min.

Musikken var ein del av plana. Duodjen og. Ja, også religionen.

Men å bli prestefrue var slettes ikkje ein del av plana. Heller ikkje politiker-kirsti og teologi-kirsti for ein del år tilbake.

Men sånn kan det altså gå.

Det er fint. Eg trivst jo med det.

Bitching

Mobbesak i Karasjok- igjen.
Og igjen.

Foreldre som rasar. Ein skule som visstnok ikkje har gjer nok for å stoppe mobbing. Men no kjem det i allefall ein mobbeplan. Barneombud Hjermann sier at dei vaksne tillater mobbinga. Kva som er sikkert og sant veit ein ikkje. Men det ein veit er at dette heilt sikkert ikkje er eit eineståande tilfelle, og at det er barn i Karasjok som ikkje har det bra på skulen.

Det er viktig at vi vaksne er bevisste på mobbing. Kva det er, korleis barn mobbar, og kva for konsekvensar det får. Det er viktig at vi vaksne formidlar dette til barna.

På vår skule skal vi snart ha mobbing som tema, og eg har derfor funne meg eg ei bok om Bitching-om jenter og mobbing. Forskning seier at mobbing mellom jenter ofte er vanskeleg å oppdage. Den foregår ofte i det skjulte.....

*utstøting * intriger * ryktemakeri *manipulering * blikk* baksnakking*

Kjent?

Universitetslektor Tove Flack, ved Senter for åtferdsforsking ved Universitetet i Stavanger trur det viktigste for jenter er å ha ein nær venn, og at relasjonar er eit nøkkelord.

- Den djupe kunnskapen jenter har om relasjonar, og det å ha ein nær venn, karakteriserer mykje av jentenes aggresjon. Relasjonar blir for jenter eit våpen, samtidig som det er relasjonane dei kjemper om, seier ho.

Huff, kor grusomme vi kan vere mot kvarandre.

Synkronisering

Lange haustkveldar med stearinlys og fyr i peisen, tv-aksjon og gjøre-alt-anna-enn-masteroppgåve.

No e det synkronisering som gjeld. Av kalendre. Det er to medlemmer i husstanden med for tiden ganske så høy reiseaktivitet. Det bør vere enkelt å krysse av når vi ikkje er heime. Man klarar eg å synkronisere blogg med @kirsti på twitter? @kirsti kjem automatisk opp på blogg, men omvendt?

Destination: Sámedigge

Tilbake i Karasjok. Fire nye år.

Det kjennes godt.

No i opposisjon. Det kan bli morsomt.

Det sjette Sameting satt i arbeid. Kongen og dronninga har vore her, vi har hatt kongelunch og mottakelse med kanapeer og sånt.

Nytt Sameting. Nye representantar. Men ikkje ny president, og slettes ikkje ny konge.

Mykje er som før, men mykje er også endra. Til døme så er det eit heilt nytt låssystem. No finst det ikkje ein einaste nøkkel på Sametinget. No kjem vi oss inn og ut med nøkkelkort. Om vi ikkje gløymer kortene igjen her og der.

Det siste er eg litt bekymra for. Men det er ikkje ei lue eg skal hugse å få med meg, men eit nøkkelkort. Det bør gå betre. Luer er så lett å gløyme, men å gløyme to gongar på ein dag er i alle fall ein gong for mykje. Men då er det fint å bu i ei lita bygd kor bussjåførar putte gløymde luer i postkassa.

Daniel Andreas er ny. Han er berre tre månader, så vi snik oss til litt baby-kos mellom møtane. Mamman Silje er også ny- på Sametinget. Karasjok er som før. Badsstua er som før. Maten er som før. Eg håpar treningsrutinane også vert som før.

Så får vi sjå korleis desse fire åra vert. Vi har feira med kongen og andre fasjonable folk. Eg synst Hannasofie Utsi frå det svenske Sametinget var best. Ung og fresh varma ho eit NSR-hjarte.

Og jada... Vi VEIT at kongen heiter Harald og ikkje Olav.

Sakn

Hausstormane kom med sakn.

Sakn etter dei fine og kjekke menneska eg jobba i lag med på asylmottaket. Så i dag har eg vore innom nokon av dei ein tur. Det var høy tefaktor. Kaker. Mange klemmer. Prat. Prat. Prat. Og meir prat.

Det er sånn det er å vere gjest. Berre gjest. Ikkje ansatt.

Berre ven.

Dei som har flykta, og ikkje har vakse opp med norsk velferd i bukselomma. Dei som ikkje har pengar til å kjøpe ei kul (og litt dyr) bukse når dei treng ny.

Dei er så glade. Dei er så gavmilde.

Te og afgansk kake i prestegården anyone?

Sånn etter valet

Her på Vestlandet har det allereie vore fleire høststormar. Sånn at dei fleste eplane rett og slett berre har blåse vekk. Men det var mest vemodig at plommane - dei mest fantastiske deilege favorittplommane- berre forsvann over natta for eit par veke sida. Det er visst lurt å sjekke værmeldinga.

Så eg var litt trist då. Men det kjem jo nye plommar neste år.

Så vart valkampen endeleg over, og resultatet seier at NSR i Sør- Norge ikkje har mista nokre stemmer sida forrige val, men vi har heller ikkje fått så mange nye heller. Som Arbeiderpartiet fekk. Eg må innrømme at det er litt bittert å miste eit mandat til dem på berre ti (10!) stemmar. Så det er ikkje tull at kvar einaste veljar har makt!

Så eg var litt trist då. Men det kjem jo eit nytt val om fire år.

Eg synst Lisbeth frå NSR er best, men sida ho ikkje kom inn, så er ikkje Heidi frå Ap så aller værst ho heller. Bortsett fra at ho ikkje vil ha Aili Keskitalo som president då.

Dessuten så er det berre å brette opp armane og jobbe. Eg fekk ny tillit frå veljarane og det er eg veldig glad for. Det er mykje å kjempe for dei komande årene, og mykje vi har lova.

Ja, og så må eg lage eplekake av dei eplane som ikkje forsvann, og kanskje litt eplesyltetøy og? Då eg var lita var favorittpålegget mitt brunost med eplesyltetøy på. Mamma sitt eplesyltetøy som ho laga av eplane vi hadde i den store fine hagen vår i Oslo.

Det er som min kjære svigerfar seier; har ein ein dårleg dag så har ein krav på ein ny dag.

Your choice!

Det er valg om to dager! Høydepunktet etter en laaang valgkamp.
- og jeg håper alle bruker stemmeretten sin!
Selv har jeg bare kirkevalget igjen. Det skal jeg finne ut av på mandag.

På tirsdag vet vi resultatet. Til Stortingsvalget. Forhåpentligvis til Sametingsvalget også. Jeg er veldig spent på utfallet av den nye valgordninga vår, og spesielt hvordan det fungerer med at noen må forhåndsstemme og ikke kan stemme på valgdagen.

Jeg fikk for øvrig med meg tre røde roser med meg hjem fra Moldetur idag, selv om jeg ikke stemmer Arbeiderpartiet. Først fikk jeg en, men den så ensom ut. Så jeg gjemte den og gikk forbi et par ganger til. Så var det bare å rive av Arbeiderparti-lappen og putte dem i en vase med vann. Alt kan jo brukes til noe. De er så fine så, på ny-spisebordet, resirkulert fra Svigers sitt kjøkken.

Vi politikere har prøvd å fortelle deg hva vi vil du skal stemme på. Nå er det din tur til å velge. Jeg håper du stemmer NSR til Sametingsvalget. Det er beste alternativ- uten tvil.

Fordi:

• du velger Aili Keskitalo som president
• du velger fortsatt fremskritt
• du er med på å forhindre at vi samer blir blåst tilbake til fornorskningstiden

.. og mange flere grunner..

Godt valg!

Rettighetssnakkerier

Alle samiske barn skal kunne få opplæring i samisk språk og kultur i barnehagen.

Slik det er nå kan det virke som om vi samer har rettigheter kun på papiret. NSR har jobbet for å få rettighetene på plass, og vi har langt på vei lyktes selv om vi ikke har fått alt på plass enda, som for eksempel rett til samisk barnehageplass.

Noen blir kanskje lei av dette rettighetssnakkeriet til oss samepolitikere. I allefall har vi NSRere snakket MYE om samiske rettigheter. Min erfaring er at det må til for å få ting igjennom. For eksempel så blir det ikke samisk undervisning mange steder om det ikke står i en eller annen lov. Det offentlige tilbyr sjeldent noe som er utover det lovpålagte. Så nettopp derfor er det viktig å kunne vise til rettigheter for å få samiskundervisning, for å få samisk tilpasning i barnehagen og så videre.

Den STORE utfordringen er å få alt dette til i praksis, slik at det fungerer på en god og tilfredsstillende måte i hverdagen

Samisk barnehage i Oslo er vår stolthet. Den er det største samiske miljøet i hele Sør- Norge. Men selvsagt er det utfordringer også her.

Den må sikres gode økonomiske og ressurs­messige betingelser. Ja, her har vi langt på vei lyktes. Sist periode jobbet jeg for at barnehagen skal kunne ta inn barn som ikke bor i Oslo, men i kommunene omkring, og her lyktes vi.

Det er jeg veldig glad for!

Selv om vi har en samisk barnehage, så er det mange utfordringer. Blant annet for lulesamiske og sørsamiske barn. Hvordan skal de ivaretas? Hva gjør det med språkmiljøet når flere av barna har norsktalende hjemmemiljø? Hvordan få til godt språkmiljø og god språkutvikling med alle disse utfordringene?

Jeg synes samisk barnehage i Oslo virkelig har tatt tak i dette utfordringene. De har blant annet hatt samiskkurs for foreldrene. Men det er ingen tvil om at vi også må satse på voksenopplæring.

Men hva når det ikke er noen samisk barnehage i nærheten da?
Det er mulig for ikke-samiske barnehager å søke økonomisk støtte for at samiske barn i ders barnehager, skal kunne få opplæring i samisk kultur og språk. Men noe annet vi kan prøve ut hospitering. Slik at samiske barn for eksempel på Vestlandet kunne vært en uke eller to i samisk barnehage i Oslo. Det er verd å prøve ut for å se hvordan det fungerer.

Voksenbevis

I går var jeg gudmor.
Joda, jeg er jo gudmor på heltid hver dag da, men i går var det gudmor Kirsti som stilte opp..

Jeg hører folk snakker om kriser; femtiiårs kriser og slikt. Det aner meg at det var tendenser til trettiårskrise da jeg for et par uker siden åpnet et bursdagskort med 30-tall på. Oj, kortet er feilsendt, tenkte jeg. Dette er jo slettes ikke til meg, for det kunne jo slettes ikke stemme. Men jeg fant jo ut at jeg skulle være glad jeg i det hele tatt kunne feire tretti år. Og dessuten så var det jo ingenting som forandret seg..

Men igår kom følelsen av at jeg virkelig er blitt voksen. I Strømmen kirke, pynta så fin i bryllupskofta mi reiste jeg meg for vår konfirmant. Jeg reiste meg da han fikk forbønn, fikk en kors rundt halsen og tente et lys. Min lill gudsønn Kristian er visst blitt stor, og det i grunn veldig plutselig. Det er femten år siden vi bar han til dåpen. Det kunne blitt en liten nå-begynner-jeg-å-bli-gammel-krise å se han konfirmeres, men den uteble. Jeg er stolt. Han er jo en sånn veldig fin gutt.

Kristian er blitt ungdom. Jeg er blitt voksen.
- Ja, sånn e det, ville morfar ha sagt. Det er helt naturlig. Sånn skal det være.

Å være fadder er en viktig rolle. En gang gudmor, alltid gudmor.

Jeg var tydleigvis savnet på en debatt i går. Det er jo hyggelig å være savnet, da betyr man jo noe for noen. Men av og til er noen viktigere en politikk, så da må man prioritere annerles. Det er ikke alltid så lett å kunne være på alle steder samtidig. De fleste av oss samepolitikere har jo politikken ved siden av full jobb og et privatliv. Travelt kan det bli, men gøy er det jo.

Så en fin og begivenhetsrik helg på Østlandet er over. Jeg må jo bare føye til at moteshowet på Soria Moria på fredag var fantastisk bra, og at jeg ble veldig inspirert. Til uka skal symaskina fram. Dersom inspirasjonen og kreativiteten holder så lenge.

Jeg synes voksentesten er bestått med glans. Jeg er takknemlig for livet, og for alle venner, for bra familie og slekt, faddere og fadderbarn.

Men jeg er enda lenge til jeg må må poengtere at jeg er så ung til sinns.. Heldigvis.

Godt lesestoff !

Idag fant jeg NSR sin valgavis i postkassa mi! Jippi!

Jeg er ikke så overrasket over innholdet akkurat, men har gledet meg til å holde den i hånda. Jeg har jo vært med å jobbet den fram. Med på bildet mitt har jeg min låhtommuorra, og begynnelsen på vuoddaga. Det er mannsskoband om du ikke kjenner til begrepene.

På forsida er det så klart bilde av vår presidentkandidat Aili Keskitalo. Noen bedre enn henne finnes ikke!

Så nå er det bare å finne fram tekoppen og godstolen, og lese godt lesestoff! Fine bilder, og gode intervjuer av dyktige politikere. Dessuten er det noen punkter om hva vil jobbe for i hver krets.

OG selvfølgelig må du huske å stemme på NSR!

Jubilerier

Idag feirer jeg ett år som prestefrue, og nå begynner det virkelig å gå seg til.

Å feire er alltid stas. Man burde rett og slett feire oftere. Om ikke annet så kan man jo feire livet. Jeg er i jubileums-siget for tiden. Det er jo tross alt bare en og en halv uke siden jeg rundet de liksom magiske tredve. Så jeg synes jeg har god trening. Lage iskake har jeg til og med lært. Riktignok med mamma på telefonen. Ja, også var konditorlillesøster til stede første gang og fortalte meg alt jeg burde og ikke burde gjøre. Jeg tror jeg husker alt, det ser nå slik ut på kaka i alle fall.

Idag er det altså ett-års-jublerier som prestefrue. Ingen har fortsatt spurt meg om kakebaking, noe som nok har en naturlig forklaring. Men nå kan jeg altså stille med iskake. COME ON! Anyone; Just Call Me!

Hageprosjektet mitt vil jeg helst ikke snakke om. Men det trengs altså en del lettstelte busker og blomster i noen bed. Stauder heter det visst. Man kan visst også dra på staudefrieri hos folk man kjenner fortalte noen meg. Vel er jeg utadvent, men å be om en kopp te + en staude når jeg kommer på besøk, er litt for mye. Foreløpig.

Solsikkene mine er høye. Men de har fortsatt ingen blomst. Jeg lurer på om det egentlig er litt alarmerende. Men aller mest lurer jeg på om det virkelig kommer et ordentlig gresskar på gresskarblomsten min. Den BREIER seg i allefall ut. Gresskar hadde passet så fint til halloween. Ikke det at jeg tror det kommer noen unger og maser om snop. De må tross alt gå forbi en kirkegård for å komme til oss, og det er vel i skumleste laget på en sånn kveld.

Det er for øvrig fortsatt helt naturlig at jeg prestenteres som Præstfrua. Av andre altså. Eventuelt sier de at jeg er gift med presten i bygda De fremhever jo at de ikke legger noen prestefrue- forventninger og slikt på meg, når de presenterer meg som prestefrue, men de gjør det for at alle skal kunne vite hvem jeg er. Og vet en det, så må jo alle andre få samme informasjon. Ja, det er jo slikt det er andre steder også, for man skal jo plasseres i en eller annen slekt. Jeg synes ungene har den fineste definisjonen, nemlig kjæresten til Sindre.

Dessuten så passer bygda på meg. Noen for at jeg ikke skal ha for heftige danserytmer. Andre passer på andre for at de ikke skal si at jeg ikke skal ha for heftige danserytmer. Så jeg tror at prestefruerollen nettopp nå i en brytningsfase. Midt i mellom den moderne og den ikke fullt så moderne. Det er nesten sånn at det er på tide med en offentlig debatt hva en prestefrue er, og hvilke roller en prestefrue skal ha. En prestefruekollega lenger sør takket pent nei til å lede misjonsforeninga for eksempel. Mens jeg holder meg til sameforeninga.

Dessuten så må vi vel organisere oss- vi også. Nå har vi starta facebook-gruppe, og kanskje får vi gjennom noen prestefruekrav etter hvert. Jeg for min del kunne tenkt meg en gartner.

Kontrollert kreativitet

Fra Barnekunstustillinga på Sametinget mai 2009


- Nei, idag kan du ikke male som du vil, for idag skal du lære at rødt + gult = orange. Ja og for å få orange så må du blande rødt og gult selv. Men hva tror du rødt + blått blir da?

3.klassingen var storfornøyd med å ta på maleskjorta, og dessuten er det jo artig å se at fargene forandrer seg. Maling er jo alltid gøy, og 3. klassinger har heldigvis ikke lært det er noe som heter stygge bilder og stygge tegninger, fordi det ikke ligner på en prikk på et hus. Skolen er full av kunstnere, men blir kreativiteten for mye kontrollert?

Utfordringen var desto større da det ble siste time, og en gjeng litt slitne femteklassinger skulle prøve seg på samspill med forskjellige rytmeintrumenter. Eller rettere sagt; JEG skulle forsøke med samspill med en gjeng instrumentsugne femteklassinger.

Logikk og planlegging tar mye lærertid. For hvordan ha samspill når ikke hver elev kan ha ett instrument? Hvordan skal alle lære å spille på alle instrumentene? Hvordan skal hver enkelt få utvikle seg på sitt nivå? Hvordan være rettferdig? Det er virkelig en utfordring!

5. klassingene spilte bra. Men det kriblet i noen små barnekropper etter å spille vilt på instrumentene, improvisere og bare være små musikere. Uten at det måtte kontrolleres av en lærer.

Jeg drømmer om et stort lydtett musikkrom hvor vi kan sende ungene inn og de kan få leke seg med alle slags instrumenter.

Det er jo lov å drømme, ikke sant...?

Jåle- kirsti

Jeg er ikke så skrekkelig jålete av meg, i allefall ikke så lenge om gangen.

Nå har jeg omsider fikset litt på neglene. I det minste fått passe bra form på dem, for så å sette på en passe bra nøytral og spenstig neglelakk (for noen krav; skal være nøytral og spenstig på en gang!). Det siste er en tålmodighetsprøve for jeg klarer som regel ikke å sitte så stille så lenge at de tørker. Ikke fordi jeg er så energisk av meg og får gjort et par tusen ting på engang, som visse venninner. Men jeg hater å vente, og jeg er til tider svært utålmodig.

Det gikk ikke denne gangen heller, selvfølgelig. Et lite hakk i neglelakken- som vanlig. Men det får være for jeg skal heldigvis ikke i noe selskap nå med det første.

Forfengelig altså. Jeg som liksom prøver å holde være- som- jeg-er-og- ta- på-meg-klær-som-ligger- øverst - skapet - imagen. Men det varer som regel ikke så lenge. Hvor ofte går jeg uten sminke for eksempel?

Da jeg var yngre var sommeren til tider et slit. For jeg ville også være brun- som alle andre. Men en noe blekere hudsort er vel prisen man må betale for å være naturlig blond? Men jeg tvangssolte meg, og kjedet meg ihjel (tålmodighet liksom). Til og med den sommeren jeg nektet å bruke solkrem, kom det ingen farge. Jeg ble ikke rød en gang. Ja, også holdt jeg inn magen, og mente at den var jo aldeles for stor.

Nå gir jeg blaffen, i både brunfarge og mage. Tror jeg. Jeg skjønner det er litt pinlig for de som spør når jeg har termin, og jeg svarer at det er litt vanskelig å si for det er ikke så mye å ha temin på. Men det er nå sånn jeg er.

Kanskje er det slik at man fokuserer på ulike ting til hver periode i livet? Nå kanaliseres det til neglene. Og jeg er jo rett og slett for amatør å regne på den fronten. Men jeg tror det ville hjulpet med litt tålmodighet, slik at jeg hadde sluppet å lakke på nytt alle neglene jeg får hakk i.

Jeg var for en stund siden i et sommerbryllup med noen sosialistfeminister. Jeg balanserte i min fine fjonge kjole på tynne høye hæler. Så overhørte jeg at de for denne dagen nemlig hadde gjort noe som en kvinne egentlig ikke burde gjøre. Nemlig å barbere seg under armene og på leggene. En hadde til og med litt hæl på skoene.

Hmpfrp. Jeg er da feminist, tenkte jeg. Og tenkte på mine glattbarberte legger.

Samisk eldrebølge i Sør-Norge

Áhkko og áddja skal få snakke samisk hos legen!

Alle samiske eldre har rett til omsorg på egne premisser. Jeg mener at samisk språk, samiske verdier og tradisjonell samiske mat skal være en viktig det av omsorgstilbudet. Dette er en av mine viktigste kampsaker i den kommende sametingsperioden. Vi i NSR har allerede foreslått en del tiltak, som vi vil fortsette å jobbe for å få til.

Mange husker nok dokumentaren ” Min mors hemmelighet” som ble sendt på TV2 sist vinter. Den handlet om en kvinne som først i voksen alder oppdaget at hennes mor er same. Dette er dessverre ikke et enestående tilfelle der eldre samer mister sitt andrespråk, norsk, og bare responderer på sitt morsmål - samisk. Den følelsesladde dokumentaren viser i klartekst at når en blir pleietrengende så er det morsmålet det viktigste kommunikasjonsverktøyet. Dette er viktig å ta på alvor.

Vi står nå foran en samisk eldrebølge i Sør-Norge. Det er mange samer som har flyttet sørover, enten på grunn av arbeid, valg av partner eller andre årsaker. Nå nærmer mange av disse seg alderdommen, og samfunnet står overfor nye utfordringer. Hvordan skal vi hanskes med den samiske eldrebølgen utenfor de tradisjonelle samiske kjerneområdene?

Alle samer har rett til et tilpasset helsetilbud, uansett hvor i landet vi bor. Hvor man velger å leve livet sitt skal ikke være avgjørende for hvilket tilbud man får. Å få det til i praksis- på en tilfredsstillende måte, er en stor utfordring - og den utfordringen vil vi nå møte!

Det er noen konkrete tiltak man kan gjøre. Det ene er å utvikle materiell og kurstilbud til pleiere/ helsevesen som møter samiske pasienter. Deretter må samisk kulturforståelse være en del av grunnutdanningen til alle landets helsearbeidere.

Jeg tror en annen viktig løsning er at i et område med mange samer, for eksempel Oslo, så får en institusjon et spesielt ansvar for samiske brukere i området. På slike avdelinger skal personalet da få opplæring i samisk kultur og ha forståelse for eller av samisk språk.Dessuten så vil NSR ha et samisk nasjonalt kompetansesenter som skal veilede og opplære helsepersonell til å håndtere samiske pasienter.

Våre eldre blir ikke akkurat yngre, så det haster å få dette på plass!

Plikt til å ta makt?

Den danske forfatteren og feministen Hanne- Vibeke Holst mener kvinner har plikt til å ta makt. På spørsmål om likestillingen har kommet mye lengre de siste ti årene, svarer hun nei. Hun sier at tallene er nedslående, og at den ene store forskjellen hun ser er at fedrene idag tar større ansvar.

Hun mener at unge kvinners vilkår i samfunnet er vanskeligere enn unge menn.

Jeg husker et av de siste sametingsplenumene hvor nettopp likestilling var tema. En representant - mannlig sådan- gikk på talerstolen og sa han var så lei av den der 70- talls feminismen, og at det var på tide vi nå kom oss videre. Jeg på min side satt i salen og lurte på hva han mente med 70- tallsfeminismen. Jeg har tydeligvis ikke helt fått den med meg.. men så er jeg jo født på tampen av 70-tallet også da.

Jeg vet enda idag ikke helt hva han mente med 70- talls feminisme. Er det retten til arbeid? Er det abortkampen? Retten til fødselspermisjon? I såfall synes jeg vi skal holde oss der litt lenger. Det er fortsatt ikke likelønn mellom kjønn, og retten til fødselspermisjon avhenger fortsatt av kvinnens inntekt.

Men fortvil ikke, nå skal 70- talls feminismen nemlig forskes på! Hva skjuler seg bak mytene?
- 1970-tallets kvinnekamp forandret ikke bare kvinners liv. Feministene utfordret og endret selve ideen om hva et godt liv er, sier forskerne. Dessuten skal de ha fortjeneste for at det personlige ble en del av politikken, for eksempel kravet til fødselspermisjon. 70-tallskvinnene problematiserte også det som var selvfølge for husmødrene; nemlig kjernefamilien, heteroseksualiteten og det å få barn.

Så, er 70-tallsfeminismen utdatert? I samepolitikken? Det sies at noen sittende representanter visstnok skal ha sagt at kvinner ikke har noe der å gjøre, men skal holde seg på kjøkkenet. Dessuten var det for et par perioder siden, stor styke-fra-listen- aksjon mot en kvinnelig toppkandidat. Hun kom aldri inn på Sametinget.

Hvis 70-tallsfeminisme er å problematisere etablerte rollemønstre, så tror jeg vi bør holde fast på den litt til! Det er jo ikke bare å si HOKUSPOKUS og vips! så er det endret.

Hvis 70-tallsfeminisme er å få private temaer på politisk arena, så bør vi i alle fall ikke slippe den på en stund. Er vi fornøyd med at fedre ikke kan opparbeide seg fødselspenger? At det bare avhenger av mor? Ikke jeg i alle fall.

Dessuten syns jeg det er kjipt å bli spurt om potensielle graviditeter når jeg er på jobbintervju.

Har vi kvinner plikt til å ta makt? Ja, kanskje det. Men på hvem sine premisser? Sametinget har sist periode hatt 50% kvinner, men er samepolitikken blitt mer likestilt av den grunn?

Hvor er det mest makt? Hos de med pengesekken? eller... ?
Er ikke det typisk i en mannsdominert verden å tenke at makt er der menn er. Er kanskje det som har foregått i hjemmet - på kvinnens tradisjonelle område undervurdert?

Ut på tur, aldri sur

Nå vil SV at man skal kunne velge hvor man skal føde. Den valgfriheten blir fort kun for Oslokvinner. Eller vil SV mangedoble fødeklinikkene?

Jeg blogger forresten fra en gammel fødestue. Prestegårder kan nemlig brukes til så mangt. Flere buaværinger er blitt født her, men dagens fødende må nok reise helt til Molde. Det er ikke så skrekkelig langt akkurat. Alternativet er Kristiansund, med dobbelt så lang avstand.

Jeg tror ikke Romsdalingene opplever valgfrihet på fødefronten. Ungene må jo komme ut, og da velger man vel helst den korteste vei. Som fort blir litt lengre om man har planlagt litt dårlig og må føde på sommeren, da stenges nemlig fødeklinikker i distrikts- Norge.

Men vil SV kanskje si, at oppfølgingen under svangerskap er vel så viktig som selve fødselen, og da kan man vel velge mellom fastlege og jordmor. Vel, ikke når det er finanskrisetider og kommunen sparer penger på å kutte jordmorstillinger.

Vi her på nordvestlandet har forså vidt ingenting å klage over akkurat. Andre steder må kvinner dra på en heller lengre fødetur. Kautokeinokvinner føder visst i Hammerfest. En avstand på 27 mil. Tysfjordkvinner føder i Bodø, en avstand på 21 mil. Selv om naturen er vakker, så tror jeg ikke akkurat det da er tid for å nyte utsikt. Da er 4 mil rett og slett LUKSUS.

Jeg liker valgfrihet, og takker pent ja til flere fødeklinikker og jordmødre. Prislappen blir trolig høyere enn SV tror, men det er svært så god råd vi har i disse tider.....

Så mens vi venter på bedre tider åpner jeg gjerne prestegården for fødende, og kan tilby både vafler, te, internett og egen fødeetasje.

Vei til Musken

Musken - den lille bygda i Tysfjord er veiløs, og har i flere tiår kjempet om vei. Nå er kampen i gang igjen!

For noen uker siden var det folkemøte i Musken, om nettopp vei til bygda. Så nå er det dekket bord for alle lokale politikere som vil ha en valgkampsak til høsten. Jeg starter. Jeg er jo (nesten) lokal, og politiker, selv om jeg stiller i en annen valgkrets. Hellemobotn - bygda mi er innerst i fjorden. Vi satser ikke på veiforbindelse, derimot på kommunikasjonsmuligheter til havs og ovanifra. Men så er det jo bare bebodd der om sommeren også da.

Imotsetning til Musken.

Musken er ei vakker lita bygd som har kjempet hardt for å beholde skolen sin. Vunnet har de- så langt. Men hva skjer med skolen når veien kommer? Eller bygda generelt? Muskenfolket selv mener det vil få mange positive konsekvenser, blant annet for næringsliv og offentlig tjenestetilbud.

Uansett- vei til Musken vil vi ha. Det mangler bare femten kilometer. Selv om noen nostalgikere og romantikere nok synes det er sjarmerende å bare kunne komme til Musken sjøveien.

Forresten så kan jo Muskenfolket søke Sametingsrådet om midler til veiprosjektet. Arbeiderpartiet sitt sametingsråd har allerede bevilget 400 000 til veiprosjekt i Nervei i Finnmark, og da skulle det jo bare mangle at de ikke bevilget samme sum til Musken også. Nå er ikke jeg så stor tilhenger av at Sametinget skal bruke pengene på veiprosjekter i Sábme, da blir det fort vei i stedet for språk. Men gjort er gjort og spist er spist. Og man skal være rettferdig. Får den ene samiske veiløse bygda veipenger, så må den andre samiske veiløse bygda også få det.

Rettferdighetssansen er innprentet i meg av min mor. Det er nok sånn det er å være så mange søsken.

Datotyrrani

- Men når er kona di født?

Det norske byråkratiet kan ta pusten av de fleste, men å svare på når vår bedre halvdel er født, det kan vel de fleste få til.

Jeg har akkurat lest "Tett inntil dagene" av Mustafa Can som handler om hans mor og familien som utvandret fra Kurdistan til Sverige. Han skriver at moren ikke visste nøyaktig når han var født, eller hvor gammel hun selv var. Men moren visste at han var født etter meloninnhøstingen som må ha vært i slutten av august, eller muligens like før det første jordskjelvet i nabobyen hvor tusener mistet livet.

Forholdet til tid og datoer er absolutt kulturelt betinget.

Jeg hjalp en av beboerne på asylmottaket å melde flytting til Norge. Da må man jo fylle ut om man er gift eller ikke. Navn bør man kunne huske, med fødselsdato er verre for noen. Man kan jo liksom ikke skrive at man er født under meloninnhøstinga for sånn omtrent tretti vintre siden. Ikke er den nødvendigvis så lett å finne ut heller, for kona kan jo befinne seg på andre kanter av kloden uten å være tilgjengelig. Eller kanskje han rett og slett ikke vet om kona er i live eller hvor hun er, fordi de kan ha blitt splittet i en eller annen flukt.

Men gift kunne han ikke registreres som, dersom han ikke kom med en fødslesdato. Ugift kunne han heller ikke skrive, for da lyver han jo. Han kunne jo finne på en dato, som mange gjør. Men om kona søker familiegjenforening og opererer med en annen fødselsdato så virker det ikke særlig troverdig overfor myndighetene.

Og sånn ruller sirkelen.

Man må forresten fylle ut vigselsdato også. Men der tror jeg mange i dette landet også sliter..

Dato ditt og dato datt. Jeg skjønner at folkeregistret vil ha korrekte datoer. Det er kjekt med alt som er på stell. Men her om dagen skulle jeg reistrere opplysninger om en av asylsøkerne i UDI sitt datasystem. Joda, sier beboeren, jeg startet på skolen da jeg var seks og det er sjuårig skole. Så enkelt å fylle ut tenkte jeg, for det er jo bare å telle seg fram fra fødselsdato. Men neida, systemet krevde nøyaktige datoer for begynnelse og slutt.

Som om alle sammen husker datoen de startet på skolen, eller datoen de sluttet på videregående.

Vel jeg husker jo datoen jeg startet i andreklasse for da hadde jeg bursdag.

Presteskapet

Prester altså! Tross at vi tilbrakte mesteparten av ferien i Hellmobotn (for øvrig verdens navle) innerst i Tysfjord, så bar ferien preg av høy prestefaktor. Det er nemlig prester i alle slags avkroker, og vi skal forbi mange av dem på tur nordover- og sørover igjen. Dessuten så har jo alle prestene ferie en eller annen gang, og man aner jo da et vandrende ferierende presteskap som visiterer andre kirker og prestegårder.

Unge lovende læstadianerjente Kirsti, ville nok for noen år siden aldri tro hun skulle oppleve prestefamilielivet fra innsiden. Men her sitter jeg altså, på en prestegård ute i havgapet på Mørekysten, og er liksom prestefrue- helt på ordentlig. Det er nemlig slik at dersom jeg blir venner med noen jeg knapt vet hvem er på Facebook, så har vi som oftest titalls felles venner. Da er det garantert at det enten er en same, en læstadianer eller en prest.

Presteboligdiskusjoner har det blitt noe av denne sommeren. Vi er blant de heldige. Det er visst ikke alle. Hvem er eier? Kommunen eller Opplysningsvesnets fond? Sistnevnte er mest populær for de har mest penger til oppussing. Fin prestebolig er viktig for rekruttering av unge prester har jeg lært. Så lenge man har boplikt i tjenestebolig. Den er vi for. Det er jo god distriktspolitikk.

Første feriedag startet med cafe med unge lovende prester. Siste feriedag ble avsluttet med frokost med Honningsvåg- presten som kom innom, og soknepresten i Hamarøy som tok med famlien sin på en aldri så liten prestegårdsferie. En lengre prestegårdsferie hadde presten i Hammerfest med frue og barn. Akkurat som om de ikke har nok av presteboliger fra før..

Jeg synes prestegårdsferie burde vært obligatorisk for alle. Så lenge man har ordne-seg-selv-stilen, og jeg slipper å koke egg og bake kaker. Ikke det at det er så vanlig at jeg gjør det i det store og det hele da....

Sånn går nu ferien.

Selv synes jeg HiFi -rommet til en Sokneprest på Helgeland virkelig var en højdare!

Cyber- Sápmi

For noen år siden var det utenkelig med mobiltelefon i Hellemobotn. Vi hadde en felles telefon, som stod midt på marka. Det var litt vanskelig å få hemmelige telefoner fra hemmelige kjærester. Den som tok telefonen ropte nemlig ut hvem som fikk telefon. Dessuten var den godt synlig slik at alle så hvem som ringte fra den også. Slik hadde det (nesten) alltid vært, og slik tenkte vi det skulle være. Man trenger da ikke være tilgjengelig hele tiden.

Men så ble det andre tider. Telenor kom altså med nettet sitt, og vi fikk altså mobiltelefondekning. For de som er Telenorbrukere vel å merke.

Jeg skiftet abbonement fra Netcom til Tele2, nettopp fordi jeg må ha dekning i Hellemobotn. Til min fortvilelse skiftet Tele2 nett fra Telenor til Netcom, så da var jeg like jo langt. Men man er jo ikke rådløs. Telenor Kontant og videreføring av samtaler er en bra oppfinnelse.

For ikke å snakke om mobilt brebånd.

Lillesøsters mobile bredbånd er blitt felleseie i slekta. Så nå kan jeg betale regninger, bestille billetter, blogge, twitre og sjekke facebook fra Hellemobotn og.

Med nettet er aaalt for tregt. Ti minutter for å komme seg inn på facebook går ikke. Vi skulle hatt ordentlig bredbånd gitt.

Festligheter

Det er mye festligheter for tiden. Men det er vel typisk nå på sommeren, og i allefall sommeren før stortings- og sametingsvalg.

Kanskje er politikken her hjemme litt vel kjedelig? I allefall om vi sammenligner med det forgjettede land på andre siden av Atlanterhavet. Der rett og slett bare forsvant han ene republikanertoppen, for så å dukke opp og fortelle at han har vært hos en elskerinne i Argentina. Sarah Palin har trukket seg som guvernør i Alaska, men hva som egentlig er hensikten, er det ikke så mange som skjønner.

Det er lite som "spriter" opp politikken her til lands. Er vi alt for skikkelige? Forresten så forsvinner Jens Stoltenberg også, og ingen vet hvor han er. Men det er jo ikke i virkeligheten. "Klassekamerater"er den siste i en triologi som handler om den norske eliten. Om politiske kriser og intriger.

Fengslende bok! Skrekkelig morsom! Anbefales!

Særlig dersom man blir lei av at Arbeiderpartiet ser ut til å tro de har funnet Frp- koden, og derfor går til valg på asylsøkerne.

Den samme gjengen mener forresten de skal knuse urfolksopposisjonen med det store partiapparatet de har, og så klart med alle millionene.

Ja, de peeeenga... Ja de peeeenga...

Fragmenter

-Chai?
Jeg liker å servere te.

Jeg har kjøpt sukkerbiter til kontoret. Te uten sukker er visst håpløse greier. De synes det er rart jeg drikker det. Nytter ikke at jeg sier at det er et bevisst valg og at dersom jeg hadde gjort det, hadde BMIen min vært fordoblet for lenge siden.

Jeg liker å få servert te når jeg er på besøk hos dem. De baker kaker også. Jeg liker samtalene. Det er mye man kan snakke om selv om man ikke har et eneste felles språk.

Rundt kakene og teen kommer det fram fragmenter av liv. Bruddstykker. Om Taliban, flukt, tvangsaborter og slike ting jeg helst ikke vil høre om.

Men sterkest er latteren,
gleden av å være i et trygt land
- og håpet om å få bli

Ja for ikke å snakke om tilliten de viser til en ung sameblondine, som har norsk pass i den ene lomma, og velferdsstaten i den andre. Bevis på at jeg også har flaks.

Ugress

Nå har jeg endelig funnet ut hva som er ugress og hva som er persille!

Jeg har nemlig hatt store ambisjoner om planting og såing og høsting i prestegårdshagen, men glemte visstnok en del vesentlige ting. Nemlig å merke hva jeg sådde hvor. Ja, og for ikke å snakke om å stikke en pinne sammen med frøene så jeg faktisk vet hvor jeg skal se om det spirer.

Etter noen ukers leting fant jeg ut at det jeg trodde var persille, faktisk var ruccola. Så jakten etter ruccolaen i all ugresset ble brått avsluttet siden ruccola hverken var ugress eller persille. Til mitt forsvar kan jeg jo si at det visstnok skal finnes forskjellige sorter. Men det lønner seg kanskje å smake på litt tidligere.

Så hvor var nå persillen? Etter noen ukers nye funderinger, så fant jeg den i dag- omsider. Men jeg har en mistanke at halvparten allerede er borte- mistenkt for å være ugress, og dermed luket bort.

Jeg har bare sett hvordan gresskar ser ut i Donald Duck, men plantet det i dag allikevel. Mulig jeg ikke burde gjort det.

Frelse + Helse = Sant (?)

Sist helg var det samiske kirkedager i Enare! Jeg glimret med mitt fravær- dessverre! Jeg deltok nemlig på samiske kirkedager i Jokkmokk for noen år siden, og syntes det var veldig bra! En avdanka(?) ungdomskonsulent i Samisk kirkeråd er riktignok mest spent på hvordan ungdomsprogrammet var denne gangen.

Helsevesnet er gudsfornektende mener Ole Mathis Hetta, seniorrådgiver i samisk samfunnsmedisin og 3.kandidat på NSR sin liste i Sør- Norge. Han holdt nemlig foredrag om helse og frelse på kirkedagene. Han mener at siden helsevesenet er basert på et system med materialistiske trekk, så blir det vanskelig for helsearbeidere å være åpne for at åndelige velvære er viktig for menneskers helse.

I går kveld så jeg en dokumentar om Snåsakaill`n - Joralf Gjerstad. Han så noe jeg la spesielt merke til, at når man ikke har det godt inni seg, så kan det føre til at man blir fysisk syk. Å ha det vondt inni seg kan ha flere årsaker, som kan bunne i åndelighet.

Hva nå enn denne åndeligheten måtte være.

Som religionsviteren og hobbyteologen jeg er, så mener jeg at åndelighet er noe av det mest fundamentale i et menneskets liv. Det er grunnlaget for hvordan man forstår verden, grunnlaget for valg og handlinger. Jeg mener alt er en helhet og henger sammen. Rokkes noe, så rokkes det andre.

Tro kan flytte fjell står det visst et sted. Sykepleiersvigerfar er overbevist om at ei hand å holde i av og til kan være den beste medisinen.

Barn har rett!

Barn har RETT! Rett og slett!

Denne uken entret barn talerstolen på Sametinget og fortalte om deres hverdag. Den inneholder blant annet mobbing, manglende læremidler og samiskundervisning på ettermiddagstid når de andre barna har fri.

Det er urettferdig.

Det er velkjente problemstillinger, men hvordan skal vi hanskes med dem? Det gjør inntrykk å høre dette fra barna selv, på eget morsmål!

Vi hadde seminar om barnekonvensjonen på Sametignet denne uken. Den fyller tjue år nå i 2009, og vi hadde en rekke gode innlegg. Først og fremst barna selv, Sametingets ungdomspolitiske utvalg, Redd Barna, Lucy Smith og Hadi Lile.

Det er bare å konkludere med at vi har litt av en jobb å gjøre for å oppfylle barnekonvensjonen!

Så brett opp armene- rett og slett!

Live from plenary

Aili går i strupen på presidenten, skriver NRK Sámi Radio. Janos Trosten hevder det han sier er sannheten. Noen er frustrere at de ikke får nok taletid. Takk for seg og takk for alt. Andre diskuterer form på meldinger og slikt. Dessuten må sørsamiske representanter tolke seg selv. Det blitzer bak plassene våre tidlig om morgenen. Senere på dagen er pressebenken litt tynnere.

Det diskuteres heftig om det meste. Spørsmål stilles til Sametingsrådet- hva mener de egentlig? Mineralloven er vi ikke ferdig med! Blir det tid for demonstrasjon snart kanskje?

Det bugner over av frukt i kantina på morgenen, som forsvinner når det er talerstolpause. Det er politiske diskusjoner og forhandlinger når vi for lengst burde kommet oss i seng. Den virtuelle verden er for lengst kommet til plenumssalen. Det kvitres. Det blogges. Dessuten kan vi både sees og høres på nettet - live from plenary.

Det er tid for sametingsplenum. Periodens siste. Det er valgkampstart.

Hvem kan boltre seg på talerstolen om et halvt år mon tro?

KUNST

Idag ble Barnekunstutstillingen åpnet på Sametinget. Senere i uka har vi seminar om barnekonvensjonen, som nå er 20 år!

Luonndogåvvå naturbilde - Ellen Máddjá Ráhka- Pedersen, 6 år

Nora - Várjjat Sámi Musea /Varanger Samiske Museum

Elev- Karasjok kulturskole

Germaj- slange - Samiskklasse Drag skole 2006, 10-13 år

Guhkkár pung -Erik Nystø Ráhka, 13 år

Væssko veske -Sara Kajsa Mikkelsen, 9 år

Nora- Sameskolen i Hattfjelldal

Daniel - Várjjat Sámi Musea /Varanger Samiske Museum

Ukjent kunstner- Várjjat Sámi Musea /Varanger Samiske Museum

Deadline!

Sametingets valgmanntall øker! Hurra!

Det er valg til høsten... men når har vi deadline?

30.juni : Frist for å melde seg inn i Sametingets valgmanntall. Valgmanntallsskjema kan lastes ned fra Sametinget sine sider.

11. september: Frist for å forhåndsstemme ( i kommuner med mindre enn 30 personer i valgmanntallet kan man KUN forhåndsstemme). Det er mulig å forhåndsstemme fra 14.august.

14.september: Valgdag

Norsk?

- Ja dåkk e jo ein del av Norge, ja for samisk e jo også norsk.

Dette er en argumentasjon jeg har hørt i det siste, når skolebarn og skoleungdommer skal lære noe om samisk, eller skrive oppgaver om samer.

Akkurat som om det må en unnskyldning til.

Jeg må innrømme at jeg får en litt uggen følelse, blir en tanke irritert, men det er bare inni meg. Utenpå nikker og smiler jeg så pent. Jeg tror ikke jeg vinner så mye med å si hva jeg egentlig mener om denne argumentasjonen. Det er tross alt mye bedre å bruke tiden på å fore de med informasjon, blant annet at samer faktisk fins i flere land enn Norge.

Samisk og norsk blir ofte framsatt som to motpoler. Jeg er både samisk og norsk. Men for meg er samisk ikke norsk, og norsk er heller ikke samisk. Selv om samisk riktignok er en del av Norges historie. Kanskje finnes det glidende overganger, mellomfaser og så videre. Men det får kulturakademikerne ta seg av.

Det blir fort komplisert med alle disse definisjonene. Det er enklest med forenklinger. Dessuten så kan man jo ikke arrestere lærerne for å formidle at det også finnes samer i dette landet, selv om de påstår at vi er aldri så mye norske.

Men om det er det som skal til for at det skrives og undervises og læres om samer og samiske forhold, så får jeg heller svelge noen kameler og dromedarer.

Oss ugudelige?

Jens Braarvig, professor i religionshistorie mener at nordmenn nå er blitt mer engasjert i religion, og at folk derfor også tar avstand fra tro. Andelen som betegner seg selv som ikke-troende har økt fra ti prosent i 1991 til attten prosent idag.

Braarvig sier at dette kan ha sammenheng med typen oppmerksomhet religion har fått i samfunnet og massemedia. Han sier at på grunn av alt som er gjort i religionens navn så har relionen mye minuskreditt.

Tallene er tydelige, og kanskje også interessante. Men mer interessant vil nok være å diskutere hva tro er. Hva betyr det å tro? Hvem bestemmer om man tror?

Sist høst møtte jeg en ung sørlandsjente i en aldri så liten debatt i et aldri så stort bursdagsselskap. Hun hadde funnet ut at hun ikke var kristen, og begrunnelsen hun hadde var at hun ikke kunne legge hele sitt liv i Guds hender, ja rett og slett overgi hele seg selv til Gud. Det hadde nemlig noen av hennes venner sagt at hun måtte gjøre dersom hun skulle kunne kalle seg kristen.

Jeg er selvsagt helt uenig. Men jeg har opplevd flere slike historier hvor andre definerer om og hva andre tror.

but why?

- A ha, it is like the olympic flag.

Hmm. Tja. Javisst. Det hadde jeg ikke tenkt på. Men det er sant, man kan assosiere til det olympiske flagget når man ser på sameflagget.

Det er mange aha-opplevelser i aslymottakhverdagen. Både for meg og asylantene. For hvorfor har samer eget flagg? Hvorfor skal homofile og lesbiske gifte seg, når de alikevel ikke kan få barn? Er alle norske blonde? Ja hvordan var nå egentlig dette med unionsoppløsninger her og unionsinngåelser der? Spørsmålene er mange, oppdagelsene mange. Jeg blir stadig svar skyldig.

- You walk like a man.

I Afganistan så går menn slik som meg. Dessuten så sier jeg visst juh ganske ofte- med trykk på hå når jeg puster inn.

Leve uten alkohol?

Sámi Nisson Forum (SNF) setter nå alkoholmisbruk blant samer på dagsordenen! Det synes jeg er bra og på tide. SNF og Gudrun Lindi vil nå kartlegge omfanget av dette blant samer i Skandinavia og Russland.

Jeg får innrømme at dette ikke akkurat har vært noe tema blant oss samepolitikere, og jeg bøyer meg i støvet for Lindi og company som tar opp dette sårbare og kanskje også tabubelagte (?) temaet.

Alle vet at det er alkoholmisbruk blant samer, unge så vel som eldre. Men hvor stort omfang det er, det vet ikke jeg. Ikke vet jeg hvorvidt det er et større problem blant oss samer enn blant majoritetsbefolkningen. Jeg vet heller ikke om alle konsekvensene det medfører. Jeg håper undersøkelsen SNF setter igang fortelle oss det.

De fleste av oss skiller mellom bruk og misbruk av alkohol, men er veien fra bruk til misbruk kortere enn vi tror? Eller vil tro?

Kampen om sannheten

Regjeringen er i hardt vær - igjen. Nå forhandler Statsråd Brustad med Røkke om hvordan man skal løse Aker-konflikten. I seg selv er saken gørrkjedelig, obligasjoner hit og betalinger dit, en litt vel opphetet fagøkonomdiskusjon kanskje? Sosialøkonom Stoltenberg mot fisker Røkke? Men den er utvilsomt blitt en kjedelig sak for regjeringen, ja og for Røkke også vil jeg tro. Det er jo tross alt valg til høsten. Og saken er så alvorlig at Dagbladet teiper den på nettet i dagesvis. Da er det seriøse saker.

Manuela Ramin- Osmundsen løy for sjefen sin han statsministern. Åslaug Haga sklei på på fakta. De måtte gå. Hva nå? Brustad, Røkke og en håndfull andre kjemper og forhandler nå om retten til sannheten, eller kjemper de aller mest for sin ære og gode navn og rykte? Eller er det en god gammel politisk hanekamp?

At man aldri kan lære. Man kan gjøre hva man vil, bortsett fra å lyve.

Mennesket

I to år har jeg sittet i en arbeidsgruppe som skulle finne noe lurt om kirkens menneskesyn. Aller helst skulle vi kommet på geniale måter å kommunisere kirkens menneskesyn, men det har vi gitt opp for lengst. Ingen av oss har faglig bakgrunn innenfor kommunikasjon, så det fant vi ut var å ta litt vann over hodet. Dessuten så har vi hatt mer enn nok å finne ut av hva kirkens menneskesyn faktisk er.

Det har vi for så vidt heller ikke noe svar på.

Jeg synes det er betryggende at det ikke finnes noe entydig svar på hva et menneske er, men at man kan ha ulike vinklinger og ulike tilnærminger. Hva mennesket er har jo vært gjenstand for debatter og filosoferinger opp i gjennom tidene. Og vi fortsetter. Mennesket er med-skaper. Mennesket er mottagende. Mennesket er destruktivt. Mennesket i naturen. Mennesket i kulturen.... og så videre.

Jeg har savna en samisk filosofi og teologi håndbok. For hva er samisk tenkning om mennesket? Jeg starta med å skrive om mitt eget forhold naturen, og reflektere rundt det. Det kan jo være en start for meg selv.

Spennende valgkamp

Nå er listene til Sametingsvalget offentliggjort. I min valgkrets er det åtte lister. Det er to lister mer enn ved forrige valg. Det er noen nye lister og også noen nye navn, men ingen store overraskelser.

Økning i antall lister viser stort engasjement i forhold til valget. Nå håper jeg at flere melder seg inn i valgmanntallet, og at alle tar turen til valglokalene. Fristen for å melde seg inn i valgmanntallet er 31. mai.

Det ligger an til å bli en spennende og krevende valgkamp. Jeg gleder meg.

Præstfrua 2

Livet som prestefrue har så langt gått bra, og jeg begynner å venne meg til tittelen. Skjønt, en ny variant har dukket opp da, nemlig "dama te præstn". Kjært barn har mange navn.

Når det gjelder kakebaking så er jeg ikke så bekymret. Strategien hittil har vært å ignorere at det finnes noe som heter kakebaking, og når man ikke kan ignorere det, så finnes det sjokoladekake på 1-2-3, gulrotkake på 1-2-3 og så videre. Mangfoldet er større enn jeg noen gang kan forestille meg at jeg kommer til å bake, så den delen har jeg kontroll over. Når det gjelder middagslaging, har jeg overlatt alt ansvar til præstn sjøl. Brødbaking tar jeg selv (steikje fine gode brød), for ikke å snakke om utryddinga av musebestanden i kjelleren. Husvaskinga har vi som tidligere sagt bestemt oss for å ikke overdrive.

Ja, da burde prestegårdslivet være under kontroll... eller? Nå er våren kommet, og det minner meg om vårens, sommerens og høstens større prosjekt; Få prestegårdshagen i orden, eller retter sagt i respektabel stand. I fjor hadde vi jo akkurat flytta, og det var en god nok unnskyldning til å ikke ta helt av i hagen. Vi måtte jo tross alt se an hagen litt, hva som vokser og ikke vokser. Dessuten kom svigerfar med en kantklipper og gikk løs på all meterhøye ugress i beddene.

Forhåpentligvis var det bare ugress.

Det dukka i allefall opp en rosebusk, som det kom røde, rosa og orange roser på. Dessuten fant vi noen ripsbusker og stikkelsbærbusker. Men nå gjelder det å fjerne alt ugress før det i det hele tatt kommer opp. Nemlig å ta det onde ved rota, og helst før det har kommet ut av vinterdvalen. Så i helga startet jeg prosjektet og omkalfatrerte det ene beddet, som jeg mener at det ikke var noe vakkert i sist sommer. Jeg har fjernet (nesten) alt som ligner på røtter. Jeg er forsåvidt ikke helt sikker på hvilke røtter det er, men satser på at det er ugress.

Jeg har også hørt et sted at buskene skal klippes ned, og funderer på hvorfor og hvordan. Dessuten kan det være lurt å plante litt. Svigermor sier jeg bare kan sette ned noen løker, men jeg har en mistanke om at det ikke helt er bare bare. Ja, snart er det visst plenklipping også. Men er det normalt med mose-plen?

Jeg skulle ønske det fantes "Hage på 1-2-3."

Mottak?

What is mottak? What means mottak?

Det mest naturlige i min hverdag er å forklare at det er det samme som "camp". "Camp for asylumseekers." Men siden vi står foran et varemottak, og akkurat hadde gått forbi et akuttmottak, innser jeg at den forklaringen er heller tynn, for ikke å si svært merkelig.

Jeg blir svar skyldig, for hva er egentlig et mottak? Hva er felles for asylmottak og varemottak? Jeg knøvler fram et svar, og innser at det er jammen ikke lett å svare på- sånn kort og enkelt.

Etter å ha tenkt litt har jeg kommet fram til at det er et sted man tar i mot noe eller noen, varer eller asylsøkere. Rar forklaring. Rart ord. Noen bedre?

På 'n igjen

I går ble jeg nominert på førsteplass til NSR sin liste til Sametingsvalget liste i Sør- Norge. Det er andre gang jeg nå tar fatt på valgkamp, men denne gangen har jeg i det minste en anelse om hva jeg går til.

Forrige gang ble jeg nominert på andreplass, og hadde heldigvis Rita- Alise Porsanger på førsteplass. Som en slags "fersking" i politikken ble mottoet fort "learing by doing". Vel, sånn helt politikkfersk var jeg jo ikke, hadde jo noe kirkepolitikkerfaring med meg. Men det er nok to områder som ikke er helt sammenlignbare. Jeg er fortsatt stor fan av Ungdommens kirkemøte. Der har man i det minste en godteskål på talerstolen; en sånn bonus for de som tar ordet. Jeg tror ikke vi skal innføre det på Sametinget akkurat. Det måtte i så fall være for alle de om lar vær å ta ordet når man alikevel ikke har så mye å tilføye.

Nå er det jeg som har førsteplass, og det synes jeg er en stor tillit. Jeg er veldig glad og takknemlig for den, og gleder meg til å ta fatt. Jeg har jeg fått med meg Lisbeth Somby på andreplass. Hun er en mangeårig samisk kulturarbeider. Jeg er så heldig å få ha jobbet sammen med henne i Oslo Sámii Searvi, og er mange ganger blitt imponert av hennes kunnskap, erfaring og prosjektledelse.

Så nå blir det valgkamp! Jeg kan jo starte med å avsløre at jeg har en sånn fine-og-kule-skrivebøker-fetisj, og har benyttet anledningen til å kjøpe meg en ny. Den skal være valgkampbok, og har ark som er veldig bra å skrive på. Den er for øvrig svart, noe som ikke er helt bra siden jeg har nemlig funnet ut at jeg er prinsippielt i mot svart. Men det ser ut til at svart av og til ikke er til å unngå. Ja, da må man må visst velge... og det er jo i grunn det politikk går ut på. En kompromi-valgkampbok er jo derfor en svært bra begynnelse.


Sånn ser lista vår ut:

1 Kirsti Guvsám 1979 Bud i Romsdal
2 Lisbeth Somby 1966 Oslo
3 Ole Mathis Hetta 1946 Stavanger
4 Anita Ravna 1961 Moss
5 Jan David Anti 1979 Elnesvågen
6 Laila Nystad 1981 Skedsmo
7 Jonar Barrock 1947 Oslo
8 Mona Hornæs 1972 Bergen
9 Johnny Bomban Anthi Siljuberg 1959 Skedsmo

Fellesskap

Vi peser opp bakken. Barnevogna med to unger i er tung. Bakken er enda tyngre. Joda, det burde være en lett match for oss. Den ene som har vokst opp med bratte fjell. Den andre som har gått milesvis på flukt.

Midt i bakken tar vi en pust- og vi ler litt. Begge mener kanskje at kondisen kunne vært bedre, men vi sier ikke noe- ikke om det. Vi forstår hverandre på en måte, selv om det eneste språket vi har felles er kroppsspråket.

Så fortsetter vi, drar vogna oppover bakken. Ungene ler. Vi går forbi store fine eneboliger med store fine hager. Jeg får assosiasjoner til barndommen- til villaen i hovedstaden, epletrærne og skattejakten med storebror i den store fine hagen. Hun forteller om det året de ikke hadde noe sted å bo, da hun og ungene sov ute i forskjellige parker.

Kan vi noen gang forstå hverandre? Sånn fullt og helt? Vi har i allefall totalt forskjellig forutsetning og utgangspunkt.Jeg, med mitt blonde lange hår. Med mitt middelklasseliv, med utdanning og jobb, og mulighet til å reise hvor jeg vil i hele verden. Hun, som nå håper på oppholdstillatelse og mulighet til å skape en stabil og trygg fremtid for sine barn.

Joda, riktignok har jeg vokst opp som minoritet i dette landet, ja en samejente som ikke engang fikk lære sitt eget språk. Men jeg slapp å se mine foreldre bli drept, og jeg slipper å kjempe for trygg fremtid for mine potensielle barn.

Jeg, som irriterte meg over manglende nyanser i hijab- debatten. Hun, ikledd hijab, som ikke fikk med seg den debatten. Ja, og hadde hun fått den med seg, så hadde hun kanskje syntes det var en merkelig og unødvendig debatt. Våre liv er som natt og dag. Det er historier jeg kan lytte til, men aldri helt forstå.

Men håp er fortsatt håp. Latter er latter. Gråt er Gråt. En kopp te er en kopp te. For oss begge.

Elskhating, eller var det hatelsking?

-Ja det her e virkelig ein prestasjon. Ja å kunne danse slik på slike høye hæler!
Det var svigerfar sin kommentar til fire fine damer i glitrende kjoler som danset på høye hæler.

-Ja hadde dere klart det? Nei, akkurat! Det e ein prestasjon!

Det er nå en uke siden den norske Melodi Grand Prix- finalen. Den som aller elsker å hate, eller var det hater å elske? Ja, det der programmet som ingen vil innrømme at man ser på. Ja, uansett, det var sløvekveld hos svigers noe som betyr å se på det som statskanalen kan by på. Det vil da si Grand Prix, og dommen vår var allerede klar lenge før gullfinalistene var klare.

Jeg må riktignok innrømme at i år har jeg hatt et heller avslappende forhold til Grand Prix, og i det store og det hele fått med meg svært lite av det som har foregått. Sånn i motsetning til i fjor. Da stemte jeg som bare det. Det er sånn man bare gjør når man kjenner et par deltakere, som deltar i hver sin delfinale, og som begge kom til finalen. Det ble i grunn litt vanskelig, for hvem skulle man stemme på da? Ja hun ene kjenner jeg, og han andre hadde dengang noen aksjer i familien. Familie først, bestemte jeg. Så da finalen kom var lillesøstra og jeg på plass i Spektrum. Fine og fjonge på nesten første rad. Så i år var jeg i det store og det hele letta over at ingen jeg kjente deltok, og heller ingen som kjente noen som kjente noen som kjente noen.

Så satt vi der da, svigers og jeg og mannen, og ble etterhvert noe bekymret for hva som kunne risikeres å bli sendt til finalen i Russland. Men den bekymringen viste seg å være totalt grunnløs. Fairytale og Alexander Rybak vant suverent, og jeg var fornøyd og svigers var fornøyd.

Så nå har Fairytale sneket seg inn på ipoden min. Dessuten er jeg helt enig i at det å danse rundt på veldig høye hæler virkelig er en prestasjon....